Bak Brexit: en radikal og populistisk regjering

Darroch ble kastet fra britenes viktigste ambassadørpost straks Donald Trump var valgt til USAs president og Boris Johnson var på vei mot statsministerposten i Storbritannia. Nå melder han seg tilbake med sin historie i boken «Collateral Damage».

I London stiger temperaturen i den politiske debatten, etter at Johnson har erklært at han ikke vil overholde alle bestemmelser om Nord-Irland i den traktaten med EU som han undertegnet 23. januar i år. Den ble til under «hastverk» og «malt med bred pensel», heter det nå.

Dette har fått fem tidligere britiske statsministre til å rykke ut i protest: John Major, Tony Blair, Gordon Brown, Theresa May og – nå sist – David Cameron. Verden må kunne stole på Storbritannia, vi kan ikke bare bryte folkerettslig bindende avtaler. Vår internasjonale troverdighet er et umistelig gode, sier de.

Lite pragmatiske

Vi ser lite eller ingenting til den velkjente britiske pragmatismen under dragkampen med EU om en ny handelsavtale, selv om den gjelder britenes viktigste marked. I stedet får vi stadig klarere se hvilken radikal populisme som preger 10 Downing Street i dag. Det Johnson krever er en åpning for å gi statsstøtte til britiske firmaer – særlig til nye selskaper – som også kjemper om en plass på det store EU-markedet. Den gamle troen på at staten kan og skal «plukke vinnere» i næringslivet er på vei tilbake, en tro som hittil nesten bare har vært til stede på den politiske venstresiden.

Under Johnsons populisme er Storbritannias suverenitet tilnærmet absolutt, selv i en epoke der nasjonalstatenes firmaer og vitenskap og institusjoner og mennesker er flettet inn i nettverk som sikrer velstanden i vår tid. Darroch forteller at Cameron og andre «gjorde ethvert møte i EUs råd om til et ´Battle of Britain´ der du må nedkjempe utlendingene … Det er vanskelig å gjøre det og deretter be folk stemme for EU fordi det er en bra sak».

Et embetsverk under beskytning

Hvor radikalt Johnson – og hans alltid nærværende hovedrådgiver Domenic Cummings – går frem, ser vi i behandlingen av det britiske embetsverket. Den øverste embedsmann for alle departementer er sendt hjem og har fått følge av fem andre departementsråder. Den kontinuiteten og faglige innsikten som embetsverket representerer spiller ikke samme rolle som tidligere, men betraktes snarere som en bremse for folkevalgte lederes frie utfoldelse.

Det gjelder til og med regjeringens juridiske rådgivere; landets regjeringsadvokat Cox er blant dem som har måttet gå. Han sitter i Underhuset og er nå blant Johnsons skarpeste kritikere. I Underhuset har Johnson – så langt – et solid flertall, etter sin store valgseier kort tid før jul i fjor.

Men på opposisjonsbenkene møter han en Labour-leder – Keir Starmer – med stor tyngde, en tidligere toppleder hos britenes påtalemyndighet. Partiet har sendt hjem venstrefløyens yndling, Jeremy Corbyn, og er blitt en farligere konkurrent for Boris Johnson i sentrum av britisk politikk. Men det er mer enn fire år til neste britiske valg må holdes. Da vil kampen stå om de tidligere Labour-velgere i nedkjørte industri-områder i nordøst som i fjor skiftet side og stemte Johnson inn med klart flertall.

Økonomien avgjør

Bare en økonomisk opptur for de underpriviligerte velgerne kan sikre Johnson et gjenvalg. Produktiviteten i britisk økonomi må øke. I stedet ser vi at korona-krisen, som har rammet Storbritannia hardere enn de aller fleste andre land i Europa, bremser økonomien – som overalt. Johnsons program er et «løft» for økonomisk svake regioner, med statlig støtte og en satsing på utdannelse, forskning og avansert teknologi. Statsbudsjettets «spare-periode» er over, sier han. Men en klar økonomisk strategi foreligger ennå ikke fra Johnsons side.

Pundet har sunket jevnt og sikkert under britenes kamp om forholdet til EU. Og det synker videre. Også en sammenligning mellom aksjemarkedene i Storbritannia og på kontinentet viser en relativ tilbakegang for britiske aksjer. På indeksen Stoxx 600 – for de 600 største europeiske aksjeselskapene – er britene på en synkende bane. I 2002 lå britiske aksjers andel på litt over 40 prosent; nå utgjør de 21 %, mens den samlede andel for tyske og franske aksjer har vokst fra 25% til 32 %.  Det gjenspeiler den britiske økonomiens relative tilbakegang i Europa.

For Storbritannia er en handelsavtale med EU det viktigste; britenes overgangsperiode på veien ut av EU tar slutt ved nyttår. Derfor er forbauselsen stor over at Johnson nå varsler at han vil kaste vrak på en folkerettslig bindende bestemmelse i traktaten om å forlate EU. Den begrenser hva regjeringen kan gi i direkte støtte til firmaer i Nord-Irland – som langt på vei skal forbli i EUs «indre marked». For grensen mellom det britiske Nord-Irland og EU-medlemmet Irland skal fortsatt være åpen, som avtalt i «Langfredagsavtalen». Den har siden 1998 skapt fred mellom nord og sør på øya Irland.

EU går videre

Mens Brexit fremdeles dominerer britisk politikk, ser vi at EU går videre med sitt samarbeid, ikke minst i kjølvannet av korona-krisen. En meget ærgjerrig felles plan, om å satse 750 milliarder euro for å sette fart i og modernisere EU-landenes økonomier etter korona-krisen, er vedtatt «i prinsippet» og skal nå settes ut i livet. Det interessante ved denne planen er at EU for første gang i sin historie skal oppta felles lån, som alle skal stå bak. Nedbetalingen skal skje med den samme fordelingsnøkkel som brukes for EUs budsjetter. Nye skatter på EU-nivå, muligens på digitale tjenester og på «forbruk av miljøet» blir diskutert.

Det endelige opplegg blir neppe klart før ved nyttår, men viser at EU har vilje til å gå videre – etter det store tilbakeslaget som ligger i britenes utmarsj. Og EU har til hensikt å få et sterkere grep om finansmarkedene. Det kan stort sett bare skje på bekostning av britenes tradisjonelle rolle.

Av Nils Morten Udgaard

—

Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, statssekretær for utenrikspolitikk på Statsministerens Kontor hos Kåre Willoch 1984-84 og professor II i Bergen 1991-97. Udgaard er statsviter fra Universitetet i Oslo og har en Ph.D. fra London School of Economics.

—

Ønsker du fullstendig uavhengig rådgiving, skreddersydd investeringsstrategi og personlig oppfølging av erfarne eksperter som bryr seg?

Connectum hjelper Family Offices, gründere & eiere, folk i liberale yrker & ledere, expats & internationals med å investere klokt for å sikre fremtiden. Firmaet ble stiftet i 2002, har konsesjon fra Finanstilsynet og er opptatt av å ligge i forkant med faglig kvalitet og integritet.

Vi var den første til å tilby fullstendig objektiv rådgivning i Norge og har både kultur og gode rutiner for etterlevelse av måten vi ivaretar våre kunder på. Vi er kanskje den investeringsrådgiveren i Norden som har lengst erfaring med å lage investeringsstrategier basert på indeksfond og indeksnære faktorfond som leverer systematisk avkastning i storm og stille. Og Connectum er en den eneste investeringsrådgiveren i Norge som er sertifisert av CEFEX. Det innebærer at vi kan dokumentere at vi møter deres strenge krav til global best fiduciary practices, altså møter deres strenge krav til faglig kvalitet og fullstendig uavhengig rådgiving hvor kundens interessert settes først.

Ring 22 12 46 40 eller send en e-post til info@connectum.no for å få vite hva vi kan gjøre for deg

Del innlegget: