Britene åpner for en «myk» Brexit – men også EU søker videre

Og applausen var ikke overraskende, fordi britene har godtatt en politisk realitet: Det er EU som setter betingelsene – og som følger sine eksisterende traktater og vedtak, uten stort rom for politisk hestehandel. Storbritannia har internasjonal tyngde, men det er allikevel ikke to likeverdige parter som møtes når britene og «de 27» i EU setter seg til forhandlingsbordet.

Det vil for alvor først skje på vårparten, i mars eller senere, når en handlingsdyktig regjering er på plass i Berlin og italienerne har holdt nasjonale valg. Slik er EU: Økonomisk mektig og langt på vei bestemmende i Europa, men hele tiden under endring når politikken beveger seg videre i de enkelte medlemsland.

Statsminister Mays imøtekommende svar overfor EU er viktig, ikke bare fordi det viser EUs styrke, men fordi det demonstrerer Londons vilje til å få til en «myk» Brexit. Det gjenspeiler opinionen blant britene i dag – men kanskje ikke i det konservative regjeringsparti.

Det var langs grenselinjen mellom Nord-Irland og republikken Irland «at virkeligheten møtte Brexit-fantasiene» het det etterpå. Den nye, 38 år gamle irske statsministeren Leo Varadkar satte som betingelse at grensen mellom Irland og utenforlandet UK skulle være åpen og «friksjonsfri». Det lovet May. Hun forsikret også Nord-Irland om at denne delen av Storbritannia ikke vil møte noen ny økonomisk skillelinje overfor resten av UK. Ingen ny grense i Irskesjøen.

Når Irland utfordrer Storbritannia

Skal hun holde dette løftet, krever det at britene i praksis overholder spilleregler for EUs «indre marked» og for EUs tollunion. Men det krever igjen – i henhold til dagens regler – at britene respekterer EUs frie bevegelse for mennesker, kapital, varer og ideer. Hvordan dette skal løses, det vet ingen i dag. Forhandlingene blir særdeles vanskelige. Og det er interessant at lille Irland med EU i ryggen nå stiller betingelser overfor det mektige Storbritannia.

Dette er en ny opplevelse for London. Men der har de sterkeste Brexit-forkjemperne – med utenriksminister Boris Johnson i spissen – dempet stemmen og gitt ros til Theresa May. De ser nå at UK er under press, fordi landets økonomiske vekst sakker forsiktig akterut i forhold til det samlede EU, som seiler i økonomisk medvind. At pundkursen er falt tydelig siden Brexit-avstemningen i juni 2016, forteller også sitt.

I denne situasjonen opplevet Theresa May denne måneden at hun taper sitt flertall i Underhuset. Der har 11 konservative MPs støttet Labour-opposisjonens lovforslag om at den endelige Brexit-avtalen må godkjennes av de folkevalgte. Flertallet der vil ha den mykest mulige Brexit. Labour erklærer at en «hard» Brexit vil koste arbeidsplasser. Vi ser at Underhuset her «tar makten tilbake». Det er helt slutt på Mays utsagn om at «ingen avtale (med EU) er bedre enn en dårlig avtale». For EU er i dag markedet for over halvparten av britenes handel med varer og tjenester.

Selv om det ikke har skjedd noen tydelig dreining i britisk opinion bort fra Brexit, reiser det seg flere spørsmålstegn enn tidligere over Brexit: En overgangsordning på minst to år skal trolig følge etter britenes formelle uttreden fra EU i mars 2019. Kan og skal en slik ordning kunne forlenges? EU-domstolen skal vokte over 3,2 millioner EU-borgeres rettigheter i UK i minst åtte år, er det avtalt. Men hva skjer etter dette?

Det Brexit-prosjektet hittil først og fremst har vist er hvilken tyngde EU har i dag. Det gjelder både EUs institusjoner og samarbeidet mellom «de 27» gjenværende EU-land. De styrer verdens største handelsområde, med 500 millioner konsumenter – når britene telles med.

EUs vanskelige vei videre

Men EU har også andre problemer å stri med: Det gjelder anklager om brudd på «lov og rett» i viktige land som Polen og Ungarn, der dommeres uavhengighet undergraves. Fremdeles strømmer flyktninger over Middelhavet og inn i EU, som gjør ytterst små fremskritt i arbeidet for å stanse utvandringen fra Nord-Afrika og fordele flyktningene innen EU.

Emmanuel Macron, Frankrikes nyvalgte president, har krevet mer EU-integrasjon – for å hevde EU-landenes reelle suverenitet i verden. Hans ønske er at Paris og Berlin skal gå i spissen. Men han må vente på den forsiktige Merkel. Hun er skeptisk, med nesten hele det tyske næringslivet i ryggen, til Macrons forslag om en egen «finansminister» og et eget «valutafond» for euro-området.

Merkel led et alvorlig tilbakeslag ved det tyske valget i september, da hun mistet nesten hver fjerde velger bak de to tyske kristelig-demokratiske partiene. Hennes forsøk på å danne en koalisjon med «de grønne» og det liberale næringslivspartiet FDP slo feil. Nå forsøker hun å gjenopplive en «storkoalisjon» med sin gamle partner SPD, sosialdemokratene. Deres hovedkrav er at en ny koalisjon må støtte Macrons EU-fremstøt. Nå «sonderer» partiene, og så skal de – eventuelt – forhandle om et regjeringsprogram. Det hele ventes å ta tre måneder, og da er vi kommet til mars 2018. Og før Tyskland har en regjering på plass, og ikke bare et forretningsministerium, skjer det lite eller ingenting i de store EU-sakene.

Mer forsvarssamarbeid i Europa

Der vi allikevel ser fremskritt i samarbeidet i Europa er i forsvarssektoren: Hele 23 EU-land vedtok i desember å satse på et utvidet militært samarbeid innen EU, så å si under NATO s paraply. Det fikk navnet PESCO, et «Permanent, strukturert samarbeid» og består av en rekke prosjekter der EU-land kan melde seg på: Militær mobilitet på tvers av EU-grensene skal bedres og det snakkes om «en militær Schengen-avtale» – med henvisning til avtalen om passfrie reiser i EU- og EØS-landene. Den militære sanitet i EU skal samordnes, og et eget hovedkvarter planlegges for å lede EU-lands deltakelse i felles militære operasjoner ute. Eksempel: De fransk-tyske operasjonene i Mali i kampen mot IS-avleggeren Boko Haram.

Hittil har Storbritannia vært en skarp motstander av europeisk militært samarbeid utenfor NATO. Det nye er at NATO selv – anført av generalsekretær Jens Stoltenberg – understøtter et slikt samarbeid. Det kan bidra til den forsiktige opprustningen som NATO nå gjennomfører i Øst-Europa, etter russernes militære fremstøt på Krim og i Øst-Ukraina.

Det paradoksale er at britene i dag antyder at de vil utbygge sitt militære samarbeid med EU: De forventes å ville legge sin betydelige militære kapasitet «på bordet» under forhandlingene om en fremtidig handelsavtale med EU.  Her ser vi en ny bevegelse i europeisk politikk, som følge av Brexit og av president Donald Trumps «America first!»-politikk.

Vi fikk et forvarsel om hva som kan være i vente, da fem større EU-land – Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia og Spania – denne måneden sendte en protest til USA mot president Trumps nye skattereform. De hevdet at reformen omfatter proteksjonistiske elementer, som kan ramme europeisk eksport.

Forsvar av europeiske interesser er det EU dreier seg om – med eller uten et britisk medlemskap i EU.

Av: Nils Morten Udgaard

Utenrikskommentator Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten og har vært avisens korrespondent i London, Moskva og Bonn/Berlin. Han var statssekretær for utenrikspolitikk hos statsminister Kåre Willoch 1984-1986, og professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Han har en doktorgrad i internasjonal politikk fra London School of Economics.

Ditt liv, dine penger, din fremtid. Våre råd.

CONNECTUM er en fullstendig uavhengig finansiell rådgiver med investeringsrådgivning som spesialitet. Vi har konsesjon fra Finanstilsynet og bistår gründere, eiere og profesjonelle med å investere klokt.

Se connectum.no,  send en e-post til info@connectum.no eller ring 22 12 46 40 for å få gode og uavhengige råd.