Donald Trumps nye straffetoll reiser tvil om WTOs fremtid

USAs utspill med straffetoll for stål og aluminium – rettet særlig mot Kina – skaper begrunnet frykt for at en raskt voksende proteksjonisme er på vei inn i internasjonal handel. President Donald Trump minner oss om at han har et valgprogram som han nå setter ut i livet.

Når denne konflikten er spesielt skremmende, skyldes det to forhold: For det første at USA i Trump-administrasjonens «strategiske utblikk», som kom høsten 2017, pekte på Kina og Russland som USAs viktigste rivaler i verden. For det annet at USA helt siden Trump rykket inn i Det hvite hus for 14 måneder siden har vist verdens handelsorganisasjon – WTO – en meget kald skulder: Amerikanerne blokkerer langt på vei WTOs apparat for konfliktløsning, ved å nekte å utpeke dommere til organisasjonens tribunaler for handelsspørsmål. WTO lammes langsomt.

At det politiske bakteppet et mørkt, skyldes ikke bare at Trump er aggressiv i sin retorikk – «Trade wars are good, and easy to win», har han sagt. Det er også viktig å se hva som skjer i Kina: Der har landets leder Xi Jinping endret konstitusjonen og sikret seg plassen som Kinas leder på livstid. Han har også lansert en politikk som skal sikre landets kommunistparti en synligere rolle i alle deler av statsforvaltningen. Det øker hans makt. I tillegg blir landets økonomiske ambisjoner fremhevet i planen «Made in China 2015». Den identifiserer Kinas  satsingsområder: IT-produkter, robotisering og automatiserte produksjons-maskiner, aerospace, maritimt utstyr, moderne jernbane-utstyr, elektriske kjøretøyer, kraftproduksjon, landbruksutstyr, nye materialer og avansert farmasi og medisinsk utstyr.

Vi ser «et Kina som reiser seg» – for å bruke Mao Tre-tungs ord – og som ser seg selv som en ledende makt i verden, over hele skalaen av nye produkter. Og landet skal forbli en autoritær stat. Merkantilismen – statens styring av økonomi og handel – er en del av denne statstenkningen.

Trump påberoper seg «sikkerhetspolitiske hensyn» for sine tiltak, som er målrettet mot Kina. Men i tillegg understreker han det som gjennom en årrekke har vært nesten alle vestlige lands viktigste klagemål mot Kina: Manglende respekt for spillereglene for overføring av «intellektuell eiendom» – av patenter og lisenser. Kina kobler slik overføring til retten til å drive handel med landet. Det er de ikke alene om – Norge gjorde noe lignende da oljealderen plutselig kom. Men koblingen er hardere og mer direkte i Kina. Vestlige firmaers plikter å gi fra seg store mengder «know-how» for å anledning til å produsere og selge i Kina.

Også for Tyskland, som nå har Kina som sin største handelspartner, har dette vært vanskelig. Det kom som et sjokk i Berlin da det kinesiske firmaet Geely – som også er stor i bil-produksjon – i vinter skaffet seg en 10 prosents andel av Daimler, som produserer Mercedes og som har Kina som sitt viktigste marked for dyre modeller. At kineserne i fjor kjøpte seg opp til en 9,9 prosent andel av aksjene i Deutsche Bank – landets største – vakte oppsikt. Kina ble største aksjonær. Året før hadde kineserne overtatt Tyskland største produsent av industri-roboter – Kuka.

På tysk regjeringshold legges det ikke skjul på uroen. «Det vi er redd for er at staten på en eller annen måte står bak Geely-handelen, at både geopolitiske og økonomiske interesser er knyttet til den», sier en ledende tysk embetsperson til Financial Times.

For EU, som er langt mer avhengig av utenrikshandel enn USA, skaper toll-fremstøtene fra Trump uro, selv om en del av klagene over Kinas opptreden som handelsmakt er vel begrunnet. Det europeerne savner er et samarbeid med USA. Men Trump er ikke en mann for store og tungrodde multilaterale organisasjoner som WTO. Hans instinkt, fra et langt liv i eiendomsbransjen i New York, er å spille ut sin makt. Nå gjør han det på vegne av USA.

Men Trump-administrasjonen taler ikke bare med presidentens stemme: På WTOs årsmøte i Buenos Aires i desember i fjor tok Japan et initiativ med støtte fra EU og USA, for å konfrontere Kina med misnøyen med landets – subsidierte? – overproduksjon av stål og spesielt med Kinas håndtering av patenter, lisenser og andres firmaers «know-how».

Dette initiativet er ikke avviklet. Hvis europeerne får med seg andre tunge stater i WTO og hvis USA er villig til å samarbeide, kan spørsmålene overfor Kina behandles i WTO – der de hører hjemme. Det samme gjelder USA klager overfor europeerne.

Norge er ikke i stor grad berørt av konflikten slik den nå fortoner seg. Men Norge er mer avhengig enn andre av et slikt multilateralt organ som WTO, fordi vi er en liten stat med en uvanlig stor utenrikshandel. Og vi er ikke medlem av EU. Dette ble gjort klart da USA ga EU en utsettelse til 1. mai for tollvedtak som også rammet Europa. Det var en utsettelse som ikke dekket Norge.

Utformingen av handelsavtaler har alltid vært påvirket av politisk makt – av «kjøttvekta» – men denne maktutøvelsen er blitt temmet innen WTO, som ble til for 22 år siden, etter påtrykk fra USA. Siden 1945 har USA vært pådriver for en friere verdenshandel – som har vært med på å fremme en økonomisk vekst uten sidestykke i verdens historie.

Det avgjørende spørsmål nå er om USA – fremdeles verdens ledende økonomiske makt – vender ryggen til en friere internasjonal handel, i et tidsperspektiv som er lengre enn Donald Trumps mulige presidentperioder. Her har vi ingen svar i dag.

Av: Nils Morten Udgaard

—

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten og har arbeidet som korrespondent i London, Moskva og Bonn/Berlin. Han var statssekretær for utenrikspolitikk hos statsminister Kåre Willoch og professor II ved Universitetet i Bergen. Udgaard er statsviter og har en doktorgrad fra London School of Economics.