Skotsk løsrivelse skaper sjokkbølger

Denne holdningen er med på å fremme nasjonalistiske strømninger i både Skottland, Nord-Irland og Wales. Nå er det igjen valgt en skotsk regional forsamling med et flertall som krever en ny folkeavstemning om uavhengighet – d.v.s. løsrivelse av Skottland fra Storbritannia.

Nils-Odd refererte fra en samtale han hadde en dag før en god venn fra tiden i Skottland, John Wells, som er prest i Edinburgh og har vokst opp i Scottish Borders, på den skotske siden av grensen mot England. Han advarte i klare ordelag mot den utviklingen som nå er på gang: «Jeg kan ikke se et uavhengig Skottland har en økonomi som er sterk nok til å bære alle de utgifter som vil følge av en utmarsj fra Storbritannia».

Dette eksemplet viser en velkjent – og ytterst rasjonell – vurdering, men den skyves raskt til side av en nasjonalistisk strømning som omfatter store deler av Storbritannia. Det er ingen som har glemt landets Brexit-folkeavstemning i 2016, med effektive slagord: Løsrivelse fra EU-samarbeidet for alene å kunne «vedta sine egne lover» og «Take Back Control!». Dette passer som hånd i hanske OGSÅ for forkjemperne fra løsrivelse i Skottland og Nord-Irland, og brukes nå mot Boris Johnson – når han avviser en slik løsrivelse.

Uforsonlighet

Utfallet i Skottland viser at tallet på tilhengere av en løsrivelse snarere vokser – forsiktig. For fjerde gang har det gitt en seier for SNP, det skotske nasjonalistpartiet. I en regional-forsamling med 129 plasser, vant SNP 64 – én mindre enn rent flertall. Men partiet «De grønne», som også vil ha et uavhengig Skottland, økte fra 6 til 8 plasser – og dermed er det flertall i forsamlingen for en ny skotsk folkeavstemning om uavhengighet fra Storbritannia.

Skottlands førsteminister, Nicola Sturgeon, bekreftet straks at hun vil holde en slik avstemning i løpet av de neste to årene, når covid-19-pandemien er beseiret. Egentlig krever konstitusjonen at en avstemning må godkjennes i London, men vurderingen er at hvis Johnson prøver å bruke domstolene mot en folkeavstemning, vil han bare sikre Sturgeon enda mer støtte. Boris Johnson raser mot SNP og sier at all tale om «å rive landet vårt fra hverandre» vil være «ansvarsløst og hensynsløst». Men hans nærmeste medarbeider i 10 Downing Street, Michael Gove, er forsiktigere og sier at regjeringen neppe vil gå til Høyesterett for å forsøke å hindre en avstemning. De konservatives tidligere statsminister, John Major, er også blant dem som har tatt til orde for at skottene må få holde sin avstemning, om et flertall ønsker det.

Utfallet er ikke gitt

Ved forrige skotske avstemning i september 2014 sa 45% ja til løsrivelse, mens 55% avviste tanken. Fremdeles er skeptikerne tallrike. Dere argument er – som hos presten «nord for grensen» – at det vil gi et økonomisk tap. For Storbritannia har utmarsjen fra EU allerede kostet mye – og det samme vil skje om Skottland river seg løs. I dag finner 60% av skottenes handel sted med resten av Storbritannia, og bare 30% med EU. Og Skottlands olje-boom, som var et hovedargument for løsrivelse i 2014, er langt svakere i dag. Utfallet av en ny folkeavstemning er ikke gitt.

Det som er nytt, er selvfølgelig Brexit – kuttingen av mange politiske og økonomiske bånd til det europeiske kontinent – båret frem av en ENGELSK nasjonalisme. Mange skotter føler seg om en «oversett nabo», oversett fra London. Og det er riktig at hele Brexit ble båret frem av en styrket engelsk nasjonalisme i Boris Johnsons konservative parti. For partiets medlemmer hadde en løsrivelse fra EU prioritet foran tanken om å holde Storbritannias fire nasjoner samlet. En meningsmåling i 2019 – midt under Brexit-forhandlingene – viste at 63% av partiets aktivister om nødvendig ville ofre unionen Storbritannia for å få til en Brexit.

En skjev regionalisering

Da Skottland fikk sin egen regionale forsamling i 1998, og lignende ordninger kom for Wales og Nord-Irland, da ble ingen tilsvarende forsamling etablert for England – med over 80% av unionens samlede befolkning. England blir fortsatt styrt av Parlamentet i London. De regionale forsamlingene ligner litt på det begrensede selvstyret som kolonimakten Storbritannia ga til sine kolonier – på veien frem mot fullt selvstyre. Dette ligger kanskje i skottenes bakhode, selv om deres union med England nå har vart i godt og vel 300 år.

Ved Langfredagsavtalen som i 1998 gjorde slutt på en blodig terror i Nord-Irland, fikk Nord-Irland en tilsvarende forsamling. Nå har Brexit-avtalen – som på tvers av løfter fra London skaper en form for handels-grense i Irskesjøen – skapt ondt blod og ny terror i Nord-Irland. For denne landsdelen skal være en del av EUs handelsområde, for ikke å skape en ny grense mellom republikken Irland og dagens Nord-Irland. Også her ser vi hvordan Brexit har en splittende virkning på samholdet i Storbritannia.

Brexit-problemene har bare så vidt begynt

USAs utenriksminister på slutten av 1940-tallet, Dean Acheson, sa den gang at «Storbritannia har mistet et imperium, og har ikke funnet en rolle». Det var riktig den gang – da kimen til EU ble lagt og møtt med massiv britisk desinteresse. Og det er riktig i dag. Nå er situasjonen at den brede «Avtale om samarbeid og handel» som EU og britene for kort tid siden har ratifisert, er en ganske «tynn» avtale – med mange løse tråder. Viktigst er det uavklarte samarbeid i finanssektoren. Det vil ta lang tid før samarbeidet mellom EU og Storbritannia har funnet sin form. Vi ser eksempler når franske fiskere møters med britiske marinefartøyer utenfor den britiske kronkolonien Jersey – en øy ikke langt fra Frankrike.

Og vi har et ferskt norsk eksempel: Forhandlingene mellom Norge og Storbritannia om en fiskeriavtale – skal britene fortsette å fiske i norske farvann slik de har gjort under EUs fiskeriordning? – førte ikke frem og ble i vinter lagt på is. Norge sa nei til den avtalen britene ønsket. Og da blir det ikke noen avtale – så langt. Norge er på innsiden av EU, takket være EØS-avtalen. Slike overraskende forhandlingsutfall kan britene møte ofte i tiden som kommer.

Av Dr. Nils Morten Udgaard

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, statssekretær for utenrikspolitikk på Statsministerens Kontor, hos Kåre Willoch, 1984-86 og professor II i Bergen 1991-1997. Han er statsviter fra Universitetet i Oslo og har en Ph.D. fra London School of Economics.  Udgaards liste over artikler og kommentarer i Aftenposten og andre kvalitetspublikasjoner og foredrag for tankesmien Civita og andre betydelige fora er for lang til å nevne.

Connectum, som Tønnevold var med å stifte i 2002, er en av få fullstendig uavhengige investeringsrådgivere og er anerkjent som en av landets fremste eksperter på å utforme syretestede skreddersy investeringsstrategier og robuste porteføljer basert på kriteriebasert investeringsvalg og gjennomføring med systematisk forvaltede fond. I årenes løp har Connectum utviklet en egen metodikk for å sikre kvalitet i rådgivningen og en proprietær faktormodell for å få markedsavkastningen fra valgte aktivaklasser, markeder og segmenter.

Det innebærer at Connectum vet hvilke faktorer som fungerer og hvordan det skal implementere det i porteføljer for å oppnå den ekstra avkastningen som den rette faktoreksponeringen kan gi over tid. Dette har stått sin test over 19 år og har levert respektable resultater gjennom gode og krevende perioder. Connectum er den eneste investeringsrådgiveren i Norge som er sertifisert av CEFEX og oppfyller kravene til «Global best fiduciary practice».

Del gjerne innlegget: