Brexit forandrer EU – og utfordrer Norge

USAs ledende institutt for meningsmåling, Pew, slår nå fast at Brexit og Donalds Trumps valgseier i USA har vært med på å skape en «markert økning» i oppslutningen om EU, i 10 av de viktigste EU-landene.

Mindre enn en av fem – 18 prosent – av befolkningen i disse landene vil forlate EU, tross uenighet rundt EUs økonomiske politikk. Det er interessant at holdningen til Tysklands rolle i Europa gjennomgående er positiv, med unntak for Hellas og Italia. Der ga henholdsvis 76% og 43% uttrykk for negative holdninger. Samtidig viste målingene at mange er opptatt av at Tyskland ikke må bli for mektig i EU.

Det vi ser på kontinentet er at «vanlige mennesker» betrakter EU som et nyttig supplement til den egne stats myndigheter. Etter 60 år er EU blitt en del av den politiske hverdag på kontinentet, i klar motsetning til situasjonen i Storbritannia.

På samme tid har valg i Østerrike, Nederland og spesielt i Frankrike vist at ledere kan vinne velgere ved å føre en tydelig pro-EU-politikk. Emmanuel Macrons to seire i Frankrike – først presidentvalget og så valget til nasjonalforsamling – har gitt ham et klart velgermandat til å gå videre både med indre økonomiske reformer og med et utvidet samarbeid i EU.

En fransk-tysk drivkraft

Her møter han stor velvilje i Tyskland. Forbundskansler Angela Merkel gikk på et møte i det tyske industriforbundet, BDI, denne uken for første gang åpent ut og støttet EU-forslag som Macron har fremmet, om en egen finansminister og et felles budsjett for euro-sonen. Hun var forsiktig og tok forbehold, men viste også at Berlin her er på glid. Tyskland og Frankrike rykker nærmere sammen, og fremstår igjen i den historiske rollen som EU-prosjektets viktigste politiske drivkraft.

Arbeidet for en egen bankunion i EU «er kommet meget langt», understreker en ledende EU-embedsmann som denne uken har vært på besøk i Oslo. Her er det snakk om felles bankgarantier på EU-nivå, «med elementer av omstrukturering av nasjonal gjeld». Macron har også åpnet en diskusjon om felles bank-garantier i euro-området for felles infrastruktur-prosjekter og etter hvert også for fremtidig (men ikke for gammel) statlig gjeld.

Diskusjonen er intensivert om å utvikle ESM (Den europeiske stabilitetsmekanisme) videre til å bli et pengefond for euro-området – d.v.s. en sterkere støtte for eurolandenes sentralbanker. Her er det kommet ny fart i diskusjonene, både om samarbeid innen EUs ramme og om et mer konvensjonelt mellomstatlig samarbeid.
Det viktige her er at et politisk ønske om et forsterket EU-samarbeid er langt klarere til stede enn før, oppmuntret av pro-EU-valgseire og av en økonomi som vokser sterkere enn forutsagt i euro-området.

En EFTA-EØS-løsning?

I dag er det alminnelig antatt at en Brexit-avtale må omfatte flerårige overgangsordninger for EUs handel med Storbritannia. Landet er f.eks. Tysklands femte viktigste handelspartner, og tysk industri har luftet tanken om at britene – for en periode – kan kommer inn under en del av EFTA- og EØS-ordningene. De siste dekker bare Norge, Island og Liechtenstein, og kan bli revet opp, om en stor økonomi som den britiske skal innlemmes. Dette er noe den norske regjering frykter og på ingen måte ønsker. EØS er Norges tynne og skjøre økonomiske navlestreng til Europa og våre avgjørende utenlandske markeder.

På embetshold i EU antydes det derfor at en ny og egen handelsordning for Storbritannia og EU kan være et bedre alternativ, som en overgangsordning. Dette blir et hovedtema når Brexit-forhandlingene er kommet så langt at fremtidens handelsregler mellom UK og EU skal avtales. Siden EØS ikke gir noen politisk medinnflytelse i EU, er det liten eller ingen tro på at Storbritannia på lang sikt vil godta en EØS-ordning.

Theresa Mays svekkende autoritet

Brexit-forhandlingene er denne uken kommet gang i Brussel, til og med før et ferdigforhandlet regjeringsflertall er på plass i London. Parlamentsvalget den 8. juni ble en politisk katastrofe for Theresa May, både fordi hun mistet – skuslet bort, sier mange – det knappe flertallet som tory-partiet skaffet seg i 2015, og fordi May også viste seg å være en dårlig valgstrateg og en enda dårligere kandidat ute i valgkampen. En direkte og personlig appell til velgerne mangler helt. Og hun opptrer klosset, som da hun besøkte brannvesenet etter katastrofe-brannen i London – og utelot brann-ofrene. I all hast ble en håndfull av disse invitert til 10. Downing Street, statsministerens embetsbolig, der de hadde en to og en halv times samtale med May.

Denne mangelen på personlig velger-appell kan raskt bli en avgjørende politisk belastning for henne, om en åpen strid om lederskapet i partiet skulle bryte ut. Og det kan skje på kort varsel.

En ny Brexit-kurs?

Det påfallende ved May, da hun overtok som statsminister for snart et år siden, var at hun så ensidig satset på en «hard» Brexit – ut av EUs indre marked, ut av EUs tollunion, ut av all jurisdiksjon for EU-domstolen i Luxembourg. Og hun satte inn partiets hardeste EU-motstandere på nøkkelposter i sin regjering. Hun og hennes folk førte et språk som om Napoleons-krigene fremdeles pågikk, påpekte en aviskommentator.

Etter valget har britisk næringsliv reist seg i protest og krevet at hun inntar en mer kompromissvillig holdning. Regjeringen må legge hovedvekt på å sikre velgernes og landets økonomiske interesser, understreker næringslivets organisasjoner. Da må også kompromisser være mulig overfor f.eks. EU-domstolen, på begrensede områder, blir det antydet. Mer britisk pragmatisme og færre politiske absolutter, det er kravet fra deler av tory-partiet.

Også de 48 prosent av britene som stemte for å bli i EU for et år siden, må bli tatt hensyn til. Slagord som «Brexit betyr Brexit» har mening bare i den indre striden som pågår i tory-partiet. Og hva betyr det å «gjøre Brexit til en suksess»? Heller ikke er det fornuft og mening i statsminister Mays gjentatte påstand om at «ingen avtale (med EU) er bedre enn en dårlig avtale». For det er klart at et fullt brudd med EU ville kaste Storbritannia ut i politisk og økonomisk kaos.

Storbritannia bryter med sin århundregamle og vellykkede maktbalanse-tradisjon ved å trekke seg politisk tilbake fra det europeiske kontinent. Og ikke minst når det skjer på et tidspunkt da EUs eget samarbeid – anført av Frankrike og Tyskland – opplever voksende støtte blant velgere i EU.

Av: Nils Morten Udgaard

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten og har vært avisens korrespondent i London, Moskva og Bonn/Berlin. Han var statssekretær for utenrikspolitikk hos statsminister Kåre Willoch 1984-1986, og professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Han har en doktorgrad i internasjonal politikk fra London School of Economics.

Del innlegget: