Kina – EUs nye partner?

Samtidig ser vi at kineserne med stor energi fremmer sin «Nye Silkevei» – sitt «Belt and Road»-prosjektet» – også i Europa.

Hele 14 av EUs 28 medlemsland har inngått avtaler direkte med Beijing om større kinesiske investeringer i infrastruktur. Kinas siste triumf er at Italia, som det første G-7-land, åpner for samarbeid om slike prosjekter. De har i Italia spesielt fokus på de to havnebyene Genova og Trieste: Den første skal åpne for rask transport videre nordover til det sentrale Europa, mens Trieste ligger på en viktig transport-akse mellom Spania og Ukraina. Omfattende tunnel-prosjekter skal, blant annet, finansieres for å åpne disse nye handelsveiene.  Da vil tradisjonsrike havnebyer som Hamburg, Rotterdam og London får ny og skjerpet konkurranse.

At kineserne mener alvor, ser vi av deres avtaler med land som Portugal, Hellas, Malta, Ungarn, Polen, Bulgaria, Latvia, Litauen og andre. Det er mindre land i Syd- og Øst-Europa som i første rekke er tiltrukket av Kinas investeringer, men ikke bare: I Tyskland har verdens største innlandshavn – byen Duisburg – åpnet for kinesisk kapital, i likhet med nabobyen Gelsenkirchen. Dette er blant de økonomisk aller svakeste tyske byene. De er begge nå gått inn i prosjekter sammen med kineserne for å gjøre dem til «smarte byer» – med bred bruk av avansert IT-teknologi i kommunal forvaltning og i løpende kommunikasjon med befolkningen.

Også storpolitikk

Men bredden i slike prosjekter – og kinesernes enorme pågåenhet – gjør dette også til storpolitikk. Kina er allerede en avgjørende økonomisk faktor for Europa: Bare ett eksempel – Volkswagen, tidvis verdens største bilprodusent, har 39 prosent av sin omsetning i Kina. Og Kina er USA eneste maktpolitiske rival – ved siden av EU, når EU evner å samarbeide. Med president Trumps utfall mot amerikanernes handelspartnere i Europa, med trusler om nye toll-barrierer, ser EU på Kina som en mulig motvekt mot USA i handelspolitikken.

Derfor har EU for det første – uten særlig hell – forsøkt å gripe tøylene og samordne europeernes linje overfor Kina. Medlemslandene foretrekker stort sett å gjøre sine egne avtaler med Kina direkte, å plukke rosinene der de er. Men EU-kommisjonen har utarbeidet et felles strategi-dokument som slår fast at Kina også er en «strategisk rival» for Europa. I slutten av mars kom Kinas toppleder Xi Jinping til Italia og Frankrike – der han også møtte forbundskansler Angela Merkel og EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker.

Kritisk holdning til Kina

Generelt kan vi si at den litt ukritiske begeistringen for Kina som handelspartner er dempet i Europa, der regjeringer og næringsliv er mer på vakt enn før. Det var også tydelig da Xi ble etterfulgt noen uker senere av sin statsminister Li Keqiang, som førte de konkrete samtalene med EU i Brussel. Etter harde forhandlinger i 50 timer myket Kina opp sin motstand mot kravet om at «påtvungne teknologi-overføringer» som pris for markedsadgang skulle opphøre, og markedet for offentlige anskaffelser i Kina åpnes noe for europeerne. Neste år skal så en investeringsavtale komme på plass, under et høytidelig toppmøte i Tyskland mellom alle EUs regjeringssjefer og Kinas ledere. Etter møtene i april erklærte EUs rådspresident Donald Tusk at EU og Kina nå hadde fått til «et ekte gjennombrudd».

Her er det mye som står på spill, for begge parter: Europeerne importerer nesten dobbelt så mye fra Kina som kineserne kjøper fra EU, som nå ønsker en bedre balanse. Og overvåkningen av kinesiske oppkjøp er skjerpet: Tyskerne fikk et sjokk for to år siden da kinesiske oppkjøpere snappet landets ledende produsent av roboter – firmaet Kuka – opp foran nesten på andre interessenter. Kineserne bød her og ved andre oppkjøp langt over markedspris, har den tyske økonomiministeren Peter Altmaier uttalt. Og han spurte: «Er dette i vårt lands interesse – at vi ganske enkelt bare står og ser på?» Andre tyske økonomer understreker at Kina nå er en handelspartner for Tyskland på høyde med USA, og de har advart mot «overdreven frykt for Kina». Frankrike fører en skarpere kurs overfor Kina enn Tyskland, men så er også tyskernes Kina-eksport mer enn fire ganger så stor som den franske.

Påvirker EUs industripolitikk

I vinter avslo EU-kommisjonen av konkurransehensyn å godkjenne en sammenslutning mellom EUs to største tog-produsenter, tyske Siemens og franske Alstom. Oppstandelsen var stor i de to landene, som ville konkurrere på verdensmarkedet med kinesiske tog-produsenter – som er verdens ledende. Forslag om å justere konkurranse-reglene kom raskt, sammen med støtte fra begge land til tanken om «national champions» – om større statlig velvilje overfor nøkkelbedrifter.

Det vi ser er at EU – med en økonomisk tyngde som er jevnbyrdig med USAs og Kinas – posisjonerer seg overfor de to andre gigantene. Det er ikke lenger bare USA som teller for europeerne, men også Kina – økonomisk og etter hvert politisk. Det blir ikke helt lett, for Europa er nå som før avhengig av USA sikkerhetsgaranti – og USAs atomvåpen.

Huawei

Fremdeles er Kina et fremmed land for europeerne, langt mer enn selv Trumps USA. Kina er ingen markedsøkonomi, men en statsstyrt koloss – og politisk sett et autoritært system, uten demokrati og uten et rettsvesen slik vi kjenner det.

Problemene viser seg i striden rundt Huawei, Kinas største IT-firma og leverandør av teletjenester. USA har advart meget skarpt mot at europeiske land gir større oppdrag for å bygge IT-infrastruktur til Huawei. Begrunnelsen er at alle kinesiske firmaer i utlandet har som oppdrag fra Beijing å samle inn informasjon som den kinesiske stat har behov for.

Både Tyskland og Storbritannia har så langt sagt nei til å utestenge Huawei, til tross for at firmaet er tatt i en omfattende tapping av informasjon fra det kinesisk byggede hovedkvarteret for Den afrikanske union  i Addis Abeba, Etiopias hovedstad. Huaweis finanssjef er ettersøkt av USA, og hun sitter nå i husarrest i Canada etter en utleveringsbegjæring fra USA.

Ingen vet om USA også har konkurranse-motiver for sitt fremstøt, til beste for landets egne IT-giganter.  Men striden om Huawei viser hvor langt USA er villig til å gå i en dragkamp med Kina, som nå også betraktes som USAs viktigste militære rival. I handelsspørsmål vil president Trump demonstrere sin makt. Washington har til og med gått så langt som til å antyde at hvis Tyskland slipper Huawei til som leverandør av IT-infrastruktur, særlig 5G-nettet for telekommunikasjon, vil det påvirke USAs vilje til å dele etterretningsinformasjon med tyske myndigheter. Det er en tøff amerikansk trussel overfor et annet NATO-land.

Forholdet til Kina vil i årene som kommer være med på å påvirke ikke bare EUs egen industripolitikk, men også holdningen til USA i viktige politiske spørsmål. Og det er en ganske ny situasjon for EU og for Europa generelt.

Av: Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, statssekretær for utenrikspolitikk på Statsministerens Kontor hos Kåre Willoch 1984-1986, og professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Udgaard er statsviter fra Universitetet i Oslo og har en doktorgrad fra London School of Economics.

—

Ditt liv, dine penger, din fremtid. Våre råd.

Ønsker du gode og uavhengige råd? –  Ring 22 12 46 40 eller send en e-post til info@connectum.no

CONNECTUM er en fullstendig uavhengig finansiell rådgiver med investeringsrådgivning som spesialitet. Vi har konsesjon fra Finanstilsynet og bistår gründere, eiere av egne virksomheter og personer i liberale yrker med å sikre fremtiden og investere klokt gjennom planmessig sparing, investering, strukturering mv.

CONNECTUM har ingen bindinger til banker, forsikringsselskaper, fondsselskaper eller leverandører av noe annet slag, selger ingen produkter og mottar heller ingen provisjoner, kommisjoner eller lignende. Vår inntektskilde er utelukkende forhåndsavtalt honorarbetaling fra våre kunder relatert til porteføljeverdi, avtalt omfang eller medgått tid. Våre partnere Henrik Tell, Richard Stott og Nils-Odd Tønnevold har hver mer enn 26 års erfaring fra fagfeltet.

Del innlegget: