Korona-epedemien: En ulykke kommer sjelden alene.

Det MÅ ikke gå helt så galt. Det kan gå langt bedre hvis de store internasjonale aktørene – USA, Kina og EU – får til et samarbeid som er bedre enn for 90 år siden. Men det er nettopp her at korona-krisen ikke er alene. Andre kriser står i kø: Ikke noen gang har kløften mellom USAs og Europas politikk vært dypere. Ikke siden Kina åpnet seg mot verden for snart 45 år siden har landets rivalisering med USA vært skarpere. Og ikke siden EU vokste frem etter krigen har forventningen om solidaritet innen EU vært større og de mulige EU-krisene vært flere.
Dette er ingen gunstig situasjon for arbeidet med å komme ut av korona-krisens bølgedal.

Trump – Mye, men ikke alt ansvar

Mye av ansvaret hviler på president Donald Trumps skuldre. Det har vært hans politikk å bygge ned de multinasjonale organisasjonene og det internasjonale avtaleverket som vokste frem med USAs avgjørende støtte etter 1945. Han har motarbeidet WTO, den internasjonale handelsorganisasjon – med slagordet «America first». Han staffer WHO, verdens helseorganisasjon, for en famlende opptakt til korona-krisen, ved å melde USA mer eller mindre ut av dette samarbeidet. Han har et distansert forhold til NATO, som er bærebjelken i det atlantiske samarbeidet. Han har trukket USA ut av det mellomfolkelige samarbeidet om miljøvern, og han trekker nå skritt for skritt USA ut av flere rustningskontrollavtaler med Russland – om INF, mellomdistansevåpnene, og om «Open Sky» som har sikret bedre innsikt i militære spørsmål.

Og de siste dagene har Trump flyttet G-7-toppmøtet i Washington fra juni til september, og nærmere valget, etter at Tysklands kansler, Angela Merkel, meldte avbud med korona som begrunnelse. Trump vil også invitere Russlands Vladimir Putin, noe flere and de andre deltakerne avviser – og han vil trekke inn Australia, Sør-Korea og India. Det er usikkert om dette toppmøtet, mellom syv nøkkelland i internasjonal økonomi, overhodet vil finne sted i år. 

Overfor Kina har USA under Trumps år i Det hvite hus pleiet en rivalisering med varmere og spesielt kaldere faser, også med trusler om å bryte forbindelsene til Beijing. Han dyrker en underliggende skepsis i den amerikanske befolkning mot kineserne og deres store eksport. Det kan gi gevinst i en valgkamp.

Et langt mer pågående Kina

Det vi har sett før korona-krisen, er at Kina og USA ser på hverandre som de to eneste supermakter i dagens verden – og ledere i begge land opptrer som om en dyp rivalisering er uunngåelig.  Kinas ambisjoner blir tydeligere og tydeligere, både som en militær supermakt i Asia og som en økonomisk gigant med globale ambisjoner.

Med sitt «Road and Belt»-initiativ, for å bygge vei, jernbane og havner langs sine handelsruter og med store investeringer i Afrika og Syd-Amerika, viser Kina også sine politiske ambisjoner. På hjemmebane fremmer president Xi en nasjonalisme og fremmedskepsis som har gjort det tyngre å arbeide i Kina for vestlige forretningsforbindelser. På den omstridte grensen mellom Kina og India i Kashmir står større troppestyrker oppmarsjert mot hverandre enn på flere årtier.

Et siste eksempel på kinesisk pågåenhet er striden om Hong Kong, der Beijing vil innføre en «sikkerhetslov» som skyver avtalen fra 1997 med Storbritannia til side, en avtale med gyldighet frem til 2047. Loven var basert på tesen om «et land, to systemer», om at Hong Kong skulle fortsette som en form for «finansiell frihavn» med lovverk og personlig frihet etter mønster fra den gamle kolonimakten Storbritannia. Nå har syv tidligere britiske utenriksministre, fra tre partier, appellert til statsminister Boris Johnson om å bygge opp en bred internasjonal koalisjon – der Trump allerede er med – for å protestere mot Kinas politikk overfor Hong Kong.

EU – En uferdig stormakt

EU er en økonomisk og handelsmessig stormakt, men strever fremdeles med å opptre samlet med en klar profil i internasjonal politikk. «De 27» – uten britene – er avhengige av USA (og USAs atomvåpen) gjennom NATO, samtidig som EU betraktes med motvilje av president Trump. Hans favoritt i Europa er britenes Boris Johnson. Under korona-krisen er EUs samhold satt på en hard prøve: Det positive er at befolkningene i EUs medlemsland forventet solidaritet fra de andre EU-medlemmene, også på områder – som helse – som ikke dekkes av EUs avtaleverk. Etter hvert kom et bedre helse-samarbeide i gang. EU-organene har stilt opp med store støttebeløp. Og det er noe nytt at EU får fullmakt til å ta opp lån. Her har spesielt Tyskland hittil vært meget motvillig.

Men nå har Frankrikes Emmanuel Macron og Merkel gått inn for en hjelpepakke på 500 milliarder euro (mer enn et halvt norsk oljefond) som skal gis som støtte. EU tar opp lån som skal tilbakebetales, fra 2028, av EUs medlemmer med andeler som tilsvarer landenes bidrag til EU-kassen. I tillegg kommer minst like mye i form av kreditter fra EU-kommisjonen og ulike hjelpefond. Det politisk interessante her er at hele denne hjelpepakken skal administreres av EUs felles embetsverk. EUs rolle skal styrkes. Samtidig er en forsiktig diskusjon kommet i gang om EU skal kunne oppkreve enkelte skatter på egenhånd. Det ville være et lite skritt i retning av EU som en begynnende føderasjon.

At det er en lang vei frem, viser en dom fra den tyske forfatningsdomstolen i mai: Den erklærte at Den europeiske sentralbank – Euroens bank – hadde gått ut over sine fullmakter med sine gigantiske oppkjøp av statsobligasjoner. Ikke fordi oppkjøpene i seg selv er ukorrekte, men fordi banken ikke hadde vurdert hva oppkjøpene – med rekordlav rente som følge – ville bety i realøkonomien, ut over selve pengepolitikken, som er denne bankens ansvarsområde. Sparere ble straffet; boliger ble dyrere. Her kolliderer to ulike syn på hva EU skal være – strengt styrt av nasjonalstatene eller en organisasjon som kan utvikle seg videre på egenhånd.  Dette nøkkelspørsmålet er fortsatt uavklart.

Opprøret i USA’s gater

USAs politikk og president Trumps rolle er nøkkelspørsmålet når vi skal prøve å se litt inn i fremtiden. Opprøret i USAs gater har vært voldsomt, etter politi-drapet på den 46-årige afro-amerikaneren George Floyd. Hvordan vil det påvirke presidentvalget i USA i november? Før dette opprøret var Trump en av de få statsledere under korona-krisen som IKKE økte sin støtte blant velgerne.  Epidemien rammet spesielt de eldre, som også var en viktig gruppe bak Trump da han vant valget ganske knepent i 2016. Nå hadde en del av de eldre velgerne snudd ryggen til Trump, og til hans krumspring i korona-krisen. Han lå ikke engang øverst på meningsmålingene i pensjoniststaten Florida. Men kanskje har hans harde linje under gate-opprøret, med mer politi og soldater satt inn mot skadeverk og plyndringer, ført til et stemningsskifte.

Det vil vi få vite etter hvert. Og det eneste vi kan si med sikkerhet er at sjelden har så mye vært usikkert – i verden og i USA, bare fem måneder før USAs presidentvalg.

—

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, statssekretær for utenrikspolitikk på Statsministerens Kontor hos Kåre Willoch 1984-84 og professor II i Bergen 1991-97. Udgaard er statsviter fra Universitetet i Oslo og har en Ph.D. fra London School of Economics.

—

CONNECTUM hjelper gründere, eiere og andre med å investere klokt. Firmaet ble stiftet i 2002 og er kanskje den investeringsrådgiveren i Norden som har lengst erfaring med å lage investeringsstrategier basert på indeks- og faktorfond som leverer i storm og stille.

Ring 22 12 46 40 eller send en e-post til info@connectum.no for å få vite hva vi kan gjøre for deg

Del innlegget: