Rivaliseringen USA-Kina skjerpes – fra uke til uke

Vi ser på den ene side en amerikansk president som kjemper for sitt gjenvalg og ikke viker tilbake for å piske opp en hatsk stemning mot Kina blant mulige velgere. Han spiller, nå som ved valget for fire år siden, på Kinas rolle som ledende vareleverandør til USA – og mener det skjer på bekostning av tradisjonell amerikansk industri og arbeidsplasser. Kina anklages for å stjele USAs patenter, landets intellektuelle eiendom. Og president Donald Trump taler konsekvent om «Kina-viruset» når han omtaler pandemien som har kastet om på politiske og økonomiske forventninger i nesten hele verden. Han stenger Kinas konsulat i Houston, med anklager om industri-spionasje.

Trump er svekket i amerikansk opinion, men det vil være politisk lettsindig å regne med et nederlag for presidenten i november.

På samme tid har også Kina valgt å opptre stadig mer utfordrende og spille med sine store politiske og økonomiske muskler – mens en kraftig militær opprustning går videre. Kina er i ferd med å bygge opp den sterkeste marinen i Stillehavsområdet, med seks planlagte hangarskip og en raskt voksende flåte av amfibiefartøyer. I praksis har Beijing i sommer overtatt kontrollen i Hong Kong og skjøvet til side avtalen med Storbritannia om en overgangstid frem til 2047 – om «ett land, to systemer». En voksende selvbevissthet stilles til skue.

Men vi ser også at kinesiske firmaer fortsatt gjør økende bruk av USAs børser for å hente inn kapital til sine investeringer og oppkjøp. Og vi vet at Kina sitter på et formidabelt berg av statsobligasjoner fra et USA som ikke har nølt med å øke sin statsgjeld.

Presidentene Donald Trumph og Xi

En del av denne rivaliseringen er knyttet til personen Donald Trump, og kan bli borte med ham. Men hans rival, Kinas leder Xi, er ikke bundet av noen frist for sin embetsutøvelse. Han avskaffet den tiårs-fristen for lederskap som det kinesiske kommunistpartiet for 40 år siden innførte, etter Mao’s eneveldige opptreden og dødbringende «reformer». En sikkerhetsventil ble borte.

Mange spør i dag om verden igjen er på vei inn i en «kald krig». Lenge ble dette spørsmålet besvart med et «nei», fordi Kina i motsetning til Sovjet-Unionen ikke ville omforme verden i sitt bilde. Men i sommer er også et sterkere ideologisk element kommet inn i rivaliseringen: USA utenriksminister Mike Pompeo omtaler nå Kina som en trussel «mot den frie verden», men den kinesiske ledelsen oftere og oftere peker på det vestlige liberale demokrati som eksempel på «hva vi ikke skal gjøre!».

Nato klargjør

For oss i Norge er det interessant at NATO har klargjort en vilje til å møte kinesiske økonomiske – og potensielt maktpolitiske – fremstøt i Afrika og i deler av Europa, blant annen gjennom Kinas gigantiske Belt-and-Road-prosjekt for transportveier vestover til Europa og Afrika. Jens Stoltenberg, NATOs norske generalsekretær, har vært presis når han i sommer er blitt spurt om den vestlige alliansens holdning til Kina: «Kina er ikke en fiende, men det er en sterk makt som ikke deler våre verdier, og det har betydning for vår sikkerhet». Og han understreket at Kina har «et autoritært regime» – landet er ikke et demokrati.

Midtens rike

Skal vi innordne dagens situasjon riktigere, er det viktig å understreke et Kina IKKE er et nytt Sovjet-Unionen – men en urgammel sivilisasjon som i enkelte epoker har vært verdensledende. Og Kinas og kinesernes selvbevissthet er sterk og voksende – og oppleves også ofte som en form for «press» av de omkringliggende land i Asia. De frykter en kinesisk dominans som i praksis vil gjøre dem til satellitter – slik øst-europeerne fremdeles er redd for et Russland som gjenvinner en dominerende posisjon overfor sine naboer.

Mens Moskva aldri ble økonomisk ledende, og til slutt mistet sin posisjon da russiske stormakts-ambisjoner ikke lenger kunne holdes oppe av landets økonomi, har Kina med sine 1,4 milliarder innbyggere bygget opp en økonomi som på en rekke felter er jevnbyrdig med den vestlige. Den kinesiske jernbane-sektor er i dag ledende i verden; Kinas store internett-selskaper er på høyde med de amerikanske; Kinas Huawei er i sommer tidvis gått forbi Sør-Koreas Samsung som verdens største produsent av smartphones. Kinas romfart – også med militær betydning – er meget avansert. Her er kineserne på linje med russerne, som også – i likhet med Kina – har klart å løfte store deler av egen befolkning ut av dyp fattigdom og inn i en middelklasse.

Kissingers advarsel

For seks år siden utgav den 91-årige Henry Kissinger, kanskje den fremste utenrikspolitiske tenker i vår tid, en bok om «World Order. Reflections on the Character of Nations and the Course of History“. Den var viet forholdet til Kina. Og det var Kissinger som for snart 50 år siden brøt isolasjonen og åpnet for Kinas inntreden internasjonal politikk – som president Richard Nixons rådgiver.

I sin bok advarer han mot en rent militær definisjon av balanseforholdet mellom Kina og USA – verdens to største økonomier i dag – fordi en slik definisjon av balanse vil bevege forholdet i retning av en konfrontasjon. De to må «vise evne til å sikre at konkurransen forblir politisk og diplomatisk» og «paradoksalt nok gjøre begreper om partnerskap til elementer i en moderne maktbalanse», konkluderer han.

Her har Kissinger kanskje hatt i tanke at USAs og Vestens «oppdemningspolitikk» – «containment» – overfor russerne etter 1945, slik den ble formulert av den kjente diplomaten George Kennan, fikk et sterkt militært tilsnitt med få «sivile» kontakter mellom øst og vest gjennom mange år.

Kissinger peker på at USA ofte har brukt sin avgjørende makt «uten fortøyning til en sans for historie eller geopolitikk». Det bør ikke skje overfor Kina, antyder han, og lar det skinne gjennom at innsikt i Kinas lange historie kan være med på å påvirke USAs Kina-politikk i riktig retning.

Nå må USA først få presidentvalget i november bak seg – men så gjenstår det å utforme en konsistent politikk fra USAs og andre vestlige lands side overfor et Kina – som i en ikke altfor fjern fremtid også kan ventes å være verdens økonomiske sterkeste makt.

—

Av Connectums utenrikskommentator Nils Morten Udgaard

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, statssekretær for utenrikspolitikk på Statsministerens Kontor hos Kåre Willoch 1984-86 og professor II i Bergen 1991-97. Udgaard er statsviter fra UiO og har en Ph.D. fra London School of Economics.

—

Ønsker du fullstendig uavhengig rådgiving, skredderskydd investeringsstrategi og personlig oppfølging av erfarne eksperter som bryr seg?

Connectum hjelper Family Offices, gründere & eiere, liberale yrkesutøvere & ledere, expats & internationals med å investere klokt for å sikre fremtiden. Firmaet ble stiftet i 2002, har konsesjon fra Finanstilsynet og vi har bygget en kultur basert på våre kjerneverdier. Kort fortalt: Vi brenner for å ivareta hver eneste kunde slik de er best tjent med.

Connectum var det første firmaet i Norge til å tilby fullstendig uavhengig rådgivning i 2002 og allerede i 2004 startet vi med å bytte ut aktivt forvaltede fond med indeksfond og indeksnære faktorfond i kundeporteføljene for å fjerne unødvendig risiko og kostnader og gi kundene våre høyere netto avkastning.

Vi er den investeringsrådgiveren i Norden som dermed har lengst erfaring med å skreddersy investeringsstrategi for kunder basert på brede, globale indeksfond og indeksnære faktorfond av verdensklasse som leverer systematisk avkastning i storm og stille. Og Connectum er en den eneste investeringsrådgiveren i Norge som er sertifisert av CEFEX. Det innebærer at vi kan dokumentere at vi møter deres strenge krav til global best fiduciary practices, krav til faglig kvalitet og fullstendig uavhengig rådgiving hvor kundens interesser settes først.

Ring 22 12 46 40 eller send en e-post til info@connectum.no for å få vite hvordan vi kan hjelpe deg å sikre et godt liv nå og senere.

Del innlegget: