Afghanistan – en klok USA-konsolidering uten alliert rådslagning?

Bare USA kunne maktet dette, med sine enorme militære og sivile ressurser, med sin sterke etterretning og sin sikring av flytrafikken mot anslag i luften. Men Afghanistan er også et varsel om en ny amerikansk tenkning, som president Jo Biden formulerte slik i sin tale da evakueringen var forbi: Vedtaket om å trekke seg ut var «slutten på en epoke med større militære operasjoner for å forandre andre land. Vi så at et oppdrag for å stanse terrorisme fra Afghanistan, få terroristene til å stanse sine angrep, ble omformet til et angrep mot terror og en nasjonsbygging, et forsøk på å skape et demokratisk, enhetlig og forenet Afghanistan. Dette er noe som aldri hadde eksistert gjennom århundrer av afghansk historie. Det at vi forlater denne tenkemåten og disse formene for storstilet troppe-innsats vil gjøre oss sterkere og mer effektive og tryggere hjemme hos oss selv».

Klarere kan det vanskelig sies. Omformingen av Afghanistan er ikke i USAs nasjonale interesse. Omformingen av USA selv – med stor satsing på infrastruktur, bedre skoler, kamp mot fattigdom og for flere arbeidsplasser i en industri som ikke flytter ut av landet: Dette er Bidens prioritet – og det er en målsetting som også Europa støtter. For det er en slik politikk på USAs hjemmebane som gir oss den beste beskyttelse mot en tenkemåte som kan gi oss og verden en ny (eller den gamle) Donald Trump i Det hvite hus, en gang i fremtiden.

En realitet avdekkes

Det er i dette perspektiv at vi bør se hendelsene rundt Afghanistan. Men samtidig bør vi se at det er stemningene i USA og de politiske forskyvninger i Washingtons politiske miljø alene som bestemmer politikkens retning – også der den berører andre land, som Norge. Vi var fullt tilstede i Afghanistan. Allierte blir ikke rådspurt, og knapt informert om USAs militære disposisjoner. Bildet er komplisert, for på samme tid som Biden fremhever «USAs nasjonale interesser» som avgjørende, sier han at menneskerettighetene «vil være det sentrale i vår utenrikspolitikk».

Det avdekker en realitet som har vært uendret siden 1945: De vestlige lands ytre sikkerhet er overlatt til USA. Vi må rette oss etter amerikanernes prioriteringer, selv i et Afghanistan som midt på sommeren i år hadde 2.500 amerikanske og over 8.000 europeiske soldater i landet (de fleste av dem briter og tyskere). Afghanistans egen nasjonale hær klappet sammen da utlendingene dro og USA trakk tilbake både sin flystøtte og sitt avgjørende bidrag med etterretning på stedet.  Det var aldri aktuelt at f.eks. briter eller tyskere skulle overta kontrollen over Kabul flyplass, sikre trafikken mot angrep og sørge for nesten total overvåkning. Det kunne bare USA gjøre.

Kina er alltid i bakgrunnen

President Biden har ikke lagt skjul på at forholdet til Kina nå er styrende for USA. Amerikanerne har nå som før europeernes fulle støtte når de vil sette foten ned for autoritære regimer – i Kina og Russland i første rekke – og forsvare de åpne, demokratiske samfunn. USAs mål er enkelt: Landet skal forbli den dominerende stat i verden – og vil ikke overlate denne rollen til Kina, selv om Kina etter hvert kan bli den økonomisk sterkeste stat.

Ikke bare USA, men også europeiske land og asiatiske naboland er blitt mer på vakt mot kinesisk pågåenhet økonomisk, politisk og militært. I juni i år nedla president Biden forbud mot at amerikanske firmaer investerer i 89 navngitte kinesiske firmaer, med relevans for USAs sikkerhet. På kinesisk side ser vi at landets leder, president Xi, bremser kinesiske firmaers innhenting av kapital på de store amerikanske børsene. Mangesifrede milliardbeløp i dollar har beveget seg frem og tilbake mellom næringslivet i USA og Kina. Nå blir bremsene slått (forsiktig) på, også i Europa som har skjerpet sin årvåkenhet overfor kinesiske firma-oppkjøp.

Vanskelig balansegang

Dette er en vanskelig balansegang: Det velrennomerte «Institutt for verdensøkonomi» i Kiel i Tyskland peker i en fersk studie på at en ensidig økonomisk frakobling fra Kina ville bety et årlig inntektstap i EU på anslagsvis 134 milliarder euro. Og hardest rammet blir Tyskland, som har satset på handel og direkteinvesteringer i Kina. Det er kanskje forklaringen på at når de store landene i Europa viser militære muskler i Asia, da ser vi forskjeller: Briter og franskmenn sender begge et hangerskap østover, mens tyskerne (som ikke har noe hangarskip) nøyer seg med å sende en fregatt, som til og med legger inn et vennskapsbesøk i Shanghai. Samtidig driver USA og Japan felles flåteøvelser i asiatiske farvann, og franske styrker deltar for første gang i internasjonale militærøvelser i Japan.

Krevende dialog USA-Kina

En virkelig dialog mellom USA og Kina er knapt kommet i gang. Presidentene Biden og Xi, har snakket med hverandre to ganger på telefon, og Xi har advart USA mot skritt som vil gjøre et samarbeid om klima vanskeligere. På samme tid ser vi at Xi strammer tøylene internt i Kina: hans tanker – som i sin tid Maos tanker – blir pliktlektyre for titalls millioner av kinesiske skole-elever. Utenlandske skoler i Kina – meget populære blant ærgjerrige foreldre – blir nå bygget ned og utenlandske lærere drar hjem.

Hva gjør Europa?

Fra EU kommer det nå som før forslag og utredninger om et nærmere europeisk samarbeid om forsvar og sikkerhet, men uten håndfaste nye skritt. Europas samarbeid med USA er nøkkelen til den selvhevdelse som «Vesten» – ofte definert som «den nord-atlantiske verden» – etterstreber og vil forsvare. Her er NATO nå som før den avgjørende institusjon. Alliansens norske generalsekretær, Jens Stoltenberg, peker kontinuerlig på at samarbeidet USA-Europa er avgjørende, og hans innsats høster anerkjennelse fra begge sider av Atlanterhavet. Han – det vil si NATO – ble til og med invitert til G-7-toppmøtet i Storbritannia i sommer.

Vi må regne med at Europa nok vil gjøre noe mer for forsvaret, men vil leve videre som den prefererte allierte for USA, og dermed vil leve med at de store avgjørelsene fattes i Washington. Det har stort sett virket bra i trekvart århundre. USA sitter med kontroll over verdens avgjørende valuta –USAs dollar – og amerikanerne har verdens beste utbyggede militære apparat. Et eksempel: Kina bygger nå sitt tredje hangarskip; USA har allerede 11 hangarskip som drar rundt i verden (ett var i Barentshavet for tre år siden) og viser frem USAs evne til å anvende militær makt. Men nå skal denne makten brukes mer forsiktig, og innenlandske og sivile behov tilgodesees mer – ifølge president Bidens begrunnelse for uttrekningen fra Kabul.

Av Dr. Nils Morten Udgaard

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, statssekretær for utenrikspolitikk på Statsministerens Kontor, hos Kåre Willoch, 1984-86 og professor II i Bergen 1991-1997. Han er statsviter fra Universitetet i Oslo og har en Ph.D. fra London School of Economics.  Udgaards liste over artikler og kommentarer i Aftenposten og andre kvalitetspublikasjoner og foredrag for tankesmien Civita og andre betydelige fora er for lang til å nevne.

Connectum ble stiftet i 2002 og er den eneste investeringsrådgiveren i Norge som er sertifisert av CEFEX (The Centre for Fiduciary Excellence) og oppfyller kravene til «Global best fiduciary practice».  Connectum er kanskje landets fremste kompetansemiljø innen investeringsstrategi basert på systematisk forvaltede fond, regelstyrt rebalansering og personlig oppfølging av erfarne eksperter. Resultatene taler for seg selv.

Ta kontakt med en av partnerne for å få vite mer: connectum.no

Del gjerne innlegget: