USA har i forrige uke stillet seg bak protest-demonstrasjonene med en klarere ordbruk en tidligere: I en tale i Washington angrep USAs visepresident, Mike Pence, den kinesiske ledelsen for å trampe på Hong Kongs «rettigheter og friheter», anklaget kineserne for å bygge «en overvåkningstat med et omfang verden aldri har sett tidligere», for å «hjelpe og understøtte tyveri av våre intellektuelle rettigheter» og gjennomføre en militær ekspansjonisme.

Det er litt av en salve, og den kommer midt under den langtrukne handelskrigen mellom USA og Kina. Denne «krigen» har vært preget av sterke ord, men av noe mer forsiktighet når det gjelder de håndfaste tiltak som partene har satt i verk. Og striden rundt Hong Kong betyr en tydelig opptrapping av konflikten mellom USA og Kina – i en fase der verdens markeder er preget av en ny usikkerhet.

Striden i Hong Kong er viktig, fordi den egentlig gjelder de grunnleggende prinsipper for statsstyrelsen i verdens mest folkerike stat. Beijing har vært mer tilbakeholdende enn mange hadde fryktet, men begrunner behovet for en hard kurs med en henvisning til landets historiske erfaringer: «Uten et sentralisert, forent og fast lederskap, ville Kina ha tendert i retning av splittelse og desintegrasjon», het det i en regjerings-uttalelse denne måneden. Et autoritært styresett er det normale i et Kina som ser seg selv i et mange hundreårig perspektiv.

 

Demokrati vs. Totalitært styre

På den annen side står en vestlig tradisjon for mer åpenhet og demokrati og – med mange unntak – en mer liberal grunnholdning. Det er denne holdningen som har slått røtter i Hong Kong gjennom halvannet århundres vestlig fremmedstyre. Den var med på å utløse de kraftige demonstrasjonene.

Men Hong Kong har også sine særtrekk, som er med på å forklare både at gateopprøret har pågått over så lang tid og at bredere samfunnsjikt i byen har gitt gateopprørerne sin sympati og støtte.

Siden 1945 har byens folketall eksplodert: fra 600.000 til 7,4 millioner i dag. Og mye er gått bra: Den gjennomsnittlige levealderen er oppe i hele 84,7 år, eller mer en seks år mer enn i USA.  Men de økonomiske ulikhetene er større enn i noe OECD-land: Gini-indexen, som måler ulikheter, lå i 2016 (etter at skatter og overføringer var trukket inn i beregningen) på 0,473, og dermed tydelig høyere enn i Singapore (0,356) og USA (0,391).  Byens myndigheter finansierer Hong Kongs offentlige budsjetter gjennom eiendomsmarkedet, med forsiktig tomtesalg for boliger og en form for bygsling over 99 år. Det har drevet boligprisene i kraftig og raskt oppover. Mens en gjennomsnittsleilighet så sent som i 2010 kostet 12 årslønner, så krever en tilsvarende bolig i dag 21 årslønner, påpeker den tyske Asia-forskeren professor Herbert Dieter fra University of Hong Kong. Prisene ligger utenfor rekkevidde for velutdannet ungdom og folk i middelalderen – og er med på å forklare den fanatismen som ligger bak de langvarige gatedemonstrasjonene. Forvaltningen av denne asiatiske handelsmetropolen har ikke vært god nok. Etter den langvarige uroen er Hong Kong nå på vei inn i en «teknisk resesjon», erklærte byens politiske leder Carrie Lam i midten av oktober.

 

Ett land – to systemer?

Hong Kongs tradisjon som et lavskatte-område går tilbake til britene som i kolonitiden ønsket lave skatter for å fremme varebyttet med moderlandet Storbritannia. Høyeste skattesats for personlige skatteytere er i dag 17 prosent, og byen inndriver ingen moms eller slagsskatt.

I tillegg til den økonomiske «skjevdelingen» kommer en snikende frykt for hva som vil skje med Hong Kong i 2047, året da overgangsavtalen med britene fra 1997 utløper. Det er 28 år frem i tiden; da vil dagens unge være rundt 50 år gamle. Risikerer de da å bli innlemmet i et Kina som holder fast på sine autoritære tradisjoner, eller kan byens innbyggere fremdeles – i stor grad – leve under det kinesiske slagordet fra 1997 om «Ett land – to systemer»?

I 1997 fikk Hong Kong et begrenset indre selvstyre, men uten ekte demokratiske valg. Og Kina overtok ansvaret for Hong Kongs ytre – og i en ekstrem situasjon – indre sikkerhet. Frykten er at Kinas «Folkets frigjøringshær» kan dukke opp i Hong Kongs gater, hvis demonstrasjonene eskalerer ytterligere.

Under Kinas nåværende leder, Xi Jinping – som har gjort seg selv til leder på livstid – er det klart at kursen er et sentralisert og autoritært Kina. Der skal ikke bare Hong Kong bli en del av Kina, men også øya Taiwan – nå en selvstendig, men isolert republikk med 26 millioner innbyggere. Her har Xi vært tydeligere enn sine forgjengere: Hong Kong og Taiwan hører også hjemme i et Kina som er under kommunistpartiets kontroll.

 

Kina er blitt viktigere for Tyskland enn USA

USAs varsel om nye tollskranker allerede i desember i år står ved lag, og president Donald Trumps innenrikspolitiske problemer gjør det vanskeligere for ham å opptre fleksibelt. I hans eget parti vokser kritikken over at amerikanske selskaper som Apple og Amazon er kommet Kinas makthavere noe i møte, etter først å ha vist forståelse for demonstrantene i Hong Kong. Nå er de tause. Dragkampen mellom verdens to sterkeste økonomier har allerede hatt en bremsende virkning for den økonomiske globalisering.

I Europa er Kina nå blitt Tysklands største handelspartner, knapt foran USA. Men tyskerne har også reist høyere barrierer mot kinesisk medeierskap i tyske teknologiske nøkkelfirmaer. Berlin har skaffet seg hjemmel for å granske og om nødvendig blokkere ikke-EU-lands investeringer i slike firmaer, dersom eierandelen overstiger 10 prosent.

Hong Kong er et symptom på Kinas egne problemer. Ved siden av gateuroen der og handelskrigen med USA, viser Kinas egen økonomi forsiktige tegn på svekkelse – med en vekst på 6 prosent i tredje kvartal i år. Det er den laveste veksten på nesten 30 år. Og det er fortsatt uklart om regjeringen i Beijing makter å få kontroll over den raske innenlandske gjeldsveksten, som uroer kinesiske og utenlandske økonomer.

Den videre utviklingen i Hong Kong vil gi oss viktige politiske signaler om hvordan den kinesiske ledelsen gå frem for å dempe landets mange økonomiske og politiske problemer.

 

Av Nils Morten Udgaard

 

 

Av: Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, statssekretær for utenrikspolitikk på Statsministerens Kontor hos Kåre Willoch 1984-1986, og professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Udgaard er statsviter fra Universitetet i Oslo og har en doktorgrad fra London School of Economics.

—

CONNECTUM tilbyr fullstendig uavhengig finansiell rådgivning og hjelper gründere, eiere av egne virksomheter og personer i liberale yrker med å investere klokt. Connectums partnere Henrik Tell, Richard Stott og Nils-Odd Tønnevold har til sammen mer enn 80 års erfaring med lage planer for sparing og investering som fungerer og leverer. Ring 22 12 46 40 eller send en e-post til info@connectum.no om du ønsker en uforpliktende og fortrolig samtale om dine mål og behov.

 

 

Del innlegget:

USA og Kina er med raske skritt på vei inn i en handelskrig som nok gjelder handel – men som også er et varsel om skjerpet geopolitisk rivalisering mellom verdens to mektigste stater. Konflikten tilspisses gjennom president Donald Trumps opptreden og arbeidsstil – med spontane twitter-meldinger til nesten alle døgnets tider. Men den er samtidig del av en dragkamp som vi har sett komme: Financial Times kommentator Martin Wolf sier det så sterkt: «Over hele skalaen av saker er rivalisering med Kina i ferd med å bli det ordnende prinsipp for USAs økonomiske politikk, utenrikspolitikk og forsvarspolitikk».

Vi er i første omgang på vei inn i en «økonomisk kald krig». Den adskiller seg fra Den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, fra 1949 til 1989, ved at det Kina som i dag utfordrer USAs hegemoni er en fremvoksende økonomisk supermakt. Det var Moskva knapt noen gang. Kina er også en atommakt, som systematisk bygger opp sin militære styrke. Kinas leder, Xi Jinping, er nok mindre «ideologisk» enn Sovjet-lederne var («vi skal begrave dere» sa partisjef Nikita Khrustsjov på 1950-tallet), men han har knesatt et meget autoritært regime: All makt samles hos kommunistpartiets leder.

I motsetning til Trump har Xi ingen Kongress, ingen Høyesterett, ingen Sentralbank som kan motsette seg lederens vilje. Men at også Kinas kommunistparti møter motkrefter, har vi sett i Hong Kong de siste dagene og ukene: Millioner av demonstranter i gatene har i realiteten tvunget byens – og bak dem Kinas – ledere til å legge til side lovforslag som i praksis ville underordne byens innbyggere under Kinas mangelfulle rettsvesen.  Beijing møter også grenser for sin handlefrihet.

Også Mexico

Det spesielle i dag er hvor resolutt Trump er gått inn vi handelskrigen med Kina, og hvor konsekvent han setter inn USAs økonomiske styrke som et instrument for amerikansk utenrikspolitikk. Det siste eksemplet er Mexico, som ble varslet om ny toll på all eksport til USA, hvis ikke innvandringen sydfra over USAs grense ble stanset. Mexico beordret straks nærmere 10.000 soldater og politimenn til sin grense i syd, for å stoppe migrasjonen.

Men Kina er også noe annet: Et «Midtens rike» som har forventet og fått underdanighet fra nesten alle samfunn i sin region, gjennom flere tusen år. Bare Japan har tidvis vært et unntak. For kineserne er det en historiens normaltilstand at deres stat er verdensdelens hegemoni.

Et USA som i 1945 kom ut av krigen som en nasjon med anslagsvis 50 prosent av verdens bruttososialprodukt har siden vennet seg til rollen som verdens mektigste stat. Det er denne rollen Kina nå utfordrer.

Huawei – den store anstøtsstenen

I USA har Trumps folk reist rundt til næringslivledere, som har tjent gode penger i og med Kina, og lagt frem etterretningsrapporter som understreker at Kina ikke bare «stjeler» teknologi fra Vesten, men også driver en bred statlig subsidiering av store deler av kinesisk næringsliv – og ikke er for nøye med å følge WTOs (Verdenshandels-organisasjonen) spilleregler. En slik subsidiering er en del av dagens kinesiske samfunnsorden og et maktinstrument for ledelsen i Beijing. Å kreve den fjernet, slik USA gjør, berører hele Kinas indre samhold og er følgelig urealistisk.

Det vi ser i dag er et kraftig fremstøt fra Trumps side for å løse opp deler av den økonomiske integrasjon som har funnet sted mellom Kina og det vi pleier å kalle Vesten. Her kommer også striden om Huawei – den kinesiske tele-giganten – inn: Den er nå en av verdens største produsenter av telekommunikasjonsutrustning og ligger i tet i neste etappe for utbygging av et raskere internett, 5G. Anført av USA advarer flere vestlige land mot de avlyttingsmuligheter som en slik kinesisk utbygging kan gi Kina. USA krever at andre land avstår fra Huawei-installasjoner.  Kravet dekker også Huawei’s mobiltelefon, som sammen med Samsung ligger på topp på salgslistene.

Motstand i europa

Trump har nedlagt et forbud for amerikanske firmaer mot salg av komponenter og know-how til Huawei. Andre lands firmaer settes på en USAs «svarteliste», om de handler med Huawei, og regjeringene i Europa advares. Ny USA-toll er varselet for kinesiske teknologi-produkter. Men både Storbritannia, Tyskland og Frankrike nøler og forsøker å vri seg unna Trumps krav.

Kineserne svarer USA med å antyde at de kan bremse sin eksport – som står for 80 prosent av den globale omsetningen – av «sjeldne råstoffer», som de har regelrett hamstret. Disse råstoffene er spesielt viktige for å produsere magneter og batterier, og deler av høyt avansert teknologi. Der er også kineserne nå hjemme.

Trump har i mellomtiden og foreløpig lagt sine trusler om ny toll overfor europeerne – på stål og biler – noe til side, mens dragkampen med Kina er på sitt mest intense.

Kinas opptreden og Trumps påvirkning har endret holdningene i USAs næringsliv; kritikken av Kina er blitt bredere. På samme tid har kritikken av Kinas militære fremstøt i Sør-Kinahavet vokst: Kineserne bygger opp militære baser på småøyer – som også bygges opp – og legger ikke skjul på at de ser på dette havområdet som en naturlig kinesisk innflytelsessfære. Og marinen bygges ut: De første kinesisk-byggede hangarskip skal være klare for innsats om få år. Alt dette utfordrer USA som har allianse-forpliktelser overfor Japan, Taiwan og andre, og som ikke vil gi fra seg sitt militære hegemoni i denne del av verden. I disse spørsmålene ser vi en tverrpolitisk kritikk av Kina i Kongressen i Washington. Her har Trump et klart flertall av de folkevalgte i ryggen.

Trumps valgkamp er i gang

Utallet av denne dragkampen kan ingen forutsi, men vi kan søke en forsiktig trøst i det at Trump ikke legger hovedvekt på militært, men på økonomisk press. Han forhandler slik han lærte det som eiendomsutvikler i et så tøft marked som New York.

Trump ser åpenbart fremover mot neste valgkamp, som vil være i full gang over nyttår. Han har Twittret at økt toll mot Kina vil innbringe 100 milliarder dollar ekstra til USAs statskasse. Av dette beløpet vil han bruke 15 milliarder dollar til oppkjøp hos bøndene – særlig av soyabønner som han vil gi som matvarestøtte til Den tredje verden. Resten – 85 milliarder – vil han bruke på å oppgradere helsevesenet i USA og til å modernisere USAs offentlige infrastruktur, som er i sterkt forfall.

Dette er ent valgkamp som appellerer til en proteksjonistisk tradisjon i det amerikanske samfunn – en tradisjon som ble skjøvet til side etter 1945. Da var USA med på å bygge opp en åpen verdensøkonomi, som har gitt USAs sterke økonomi og store firmaer er globalt spillerom.

Verdensøkonomien påvirkes

Det internasjonale pengefond har advart og sagt at Trumps handelspolitiske tiltak trolig vil redusere veksten i verdensøkonomien med 0,5%, en økonomi som allerede er preget av nervøsitet og reduserte vekst-prognoser. Og Trump har ikke sikret seg støtte fra andre land for en slik politikk. Tvert imot, han ligger i strid med europeerne om handel, toll, NATO. Og i sitt eget land har han nok støtte i spesielle grupper, men amerikanernes generelle tillit til «Washington» er meget lav: 17% har «stor tillit hele tiden eller av og til», mens hele 64% hadde slik tillit i 1964, da USA stod for en åpen verdensøkonomi.

For Europa betyr Trumps fremstøt overfor Kina at vår verdensdel trenger en gjennomtenkt strategi både overfor Trump og overfor Kina – for å ivareta europeernes økonomiske og politiske interesser. Men en slik strategi mangler i dag, hos et EU der britene er på vei ut – sterkt oppmuntret av Trump. Han er den første amerikanske president etter 1945 som ser på EU som en motstander.

 

Av Nils Morten Udgaard

 

 

Av: Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, statssekretær for utenrikspolitikk på Statsministerens Kontor hos Kåre Willoch 1984-1986, og professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Udgaard er statsviter fra Universitetet i Oslo og har en doktorgrad fra London School of Economics.

—

Ditt liv, dine penger, din fremtid. Våre råd.

Ønsker du gode og uavhengige råd? –  Ring 22 12 46 40 eller send en e-post til info@connectum.no

CONNECTUM er en fullstendig uavhengig finansiell rådgiver med investeringsrådgivning som spesialitet. Vi har konsesjon fra Finanstilsynet og bistår gründere, eiere av egne virksomheter og personer i liberale yrker med å sikre fremtiden og investere klokt gjennom planmessig sparing, investering, strukturering mv.

CONNECTUM har ingen bindinger til banker, forsikringsselskaper, fondsselskaper eller leverandører av noe annet slag, selger ingen produkter og mottar heller ingen provisjoner, kommisjoner eller lignende. Vår inntektskilde er utelukkende forhåndsavtalt honorarbetaling fra våre kunder relatert til porteføljeverdi, avtalt omfang eller medgått tid. Våre partnere Henrik Tell, Richard Stott og Nils-Odd Tønnevold har til sammen mer enn 80 års erfaring fra fagfeltet.

 

Del innlegget:

Samtidig ser vi at kineserne med stor energi fremmer sin «Nye Silkevei» – sitt «Belt and Road»-prosjektet» – også i Europa.

Hele 14 av EUs 28 medlemsland har inngått avtaler direkte med Beijing om større kinesiske investeringer i infrastruktur. Kinas siste triumf er at Italia, som det første G-7-land, åpner for samarbeid om slike prosjekter. De har i Italia spesielt fokus på de to havnebyene Genova og Trieste: Den første skal åpne for rask transport videre nordover til det sentrale Europa, mens Trieste ligger på en viktig transport-akse mellom Spania og Ukraina. Omfattende tunnel-prosjekter skal, blant annet, finansieres for å åpne disse nye handelsveiene.  Da vil tradisjonsrike havnebyer som Hamburg, Rotterdam og London får ny og skjerpet konkurranse.

At kineserne mener alvor, ser vi av deres avtaler med land som Portugal, Hellas, Malta, Ungarn, Polen, Bulgaria, Latvia, Litauen og andre. Det er mindre land i Syd- og Øst-Europa som i første rekke er tiltrukket av Kinas investeringer, men ikke bare: I Tyskland har verdens største innlandshavn – byen Duisburg – åpnet for kinesisk kapital, i likhet med nabobyen Gelsenkirchen. Dette er blant de økonomisk aller svakeste tyske byene. De er begge nå gått inn i prosjekter sammen med kineserne for å gjøre dem til «smarte byer» – med bred bruk av avansert IT-teknologi i kommunal forvaltning og i løpende kommunikasjon med befolkningen.

Også storpolitikk

Men bredden i slike prosjekter – og kinesernes enorme pågåenhet – gjør dette også til storpolitikk. Kina er allerede en avgjørende økonomisk faktor for Europa: Bare ett eksempel – Volkswagen, tidvis verdens største bilprodusent, har 39 prosent av sin omsetning i Kina. Og Kina er USA eneste maktpolitiske rival – ved siden av EU, når EU evner å samarbeide. Med president Trumps utfall mot amerikanernes handelspartnere i Europa, med trusler om nye toll-barrierer, ser EU på Kina som en mulig motvekt mot USA i handelspolitikken.

Derfor har EU for det første – uten særlig hell – forsøkt å gripe tøylene og samordne europeernes linje overfor Kina. Medlemslandene foretrekker stort sett å gjøre sine egne avtaler med Kina direkte, å plukke rosinene der de er. Men EU-kommisjonen har utarbeidet et felles strategi-dokument som slår fast at Kina også er en «strategisk rival» for Europa. I slutten av mars kom Kinas toppleder Xi Jinping til Italia og Frankrike – der han også møtte forbundskansler Angela Merkel og EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker.

Kritisk holdning til Kina

Generelt kan vi si at den litt ukritiske begeistringen for Kina som handelspartner er dempet i Europa, der regjeringer og næringsliv er mer på vakt enn før. Det var også tydelig da Xi ble etterfulgt noen uker senere av sin statsminister Li Keqiang, som førte de konkrete samtalene med EU i Brussel. Etter harde forhandlinger i 50 timer myket Kina opp sin motstand mot kravet om at «påtvungne teknologi-overføringer» som pris for markedsadgang skulle opphøre, og markedet for offentlige anskaffelser i Kina åpnes noe for europeerne. Neste år skal så en investeringsavtale komme på plass, under et høytidelig toppmøte i Tyskland mellom alle EUs regjeringssjefer og Kinas ledere. Etter møtene i april erklærte EUs rådspresident Donald Tusk at EU og Kina nå hadde fått til «et ekte gjennombrudd».

Her er det mye som står på spill, for begge parter: Europeerne importerer nesten dobbelt så mye fra Kina som kineserne kjøper fra EU, som nå ønsker en bedre balanse. Og overvåkningen av kinesiske oppkjøp er skjerpet: Tyskerne fikk et sjokk for to år siden da kinesiske oppkjøpere snappet landets ledende produsent av roboter – firmaet Kuka – opp foran nesten på andre interessenter. Kineserne bød her og ved andre oppkjøp langt over markedspris, har den tyske økonomiministeren Peter Altmaier uttalt. Og han spurte: «Er dette i vårt lands interesse – at vi ganske enkelt bare står og ser på?» Andre tyske økonomer understreker at Kina nå er en handelspartner for Tyskland på høyde med USA, og de har advart mot «overdreven frykt for Kina». Frankrike fører en skarpere kurs overfor Kina enn Tyskland, men så er også tyskernes Kina-eksport mer enn fire ganger så stor som den franske.

Påvirker EUs industripolitikk

I vinter avslo EU-kommisjonen av konkurransehensyn å godkjenne en sammenslutning mellom EUs to største tog-produsenter, tyske Siemens og franske Alstom. Oppstandelsen var stor i de to landene, som ville konkurrere på verdensmarkedet med kinesiske tog-produsenter – som er verdens ledende. Forslag om å justere konkurranse-reglene kom raskt, sammen med støtte fra begge land til tanken om «national champions» – om større statlig velvilje overfor nøkkelbedrifter.

Det vi ser er at EU – med en økonomisk tyngde som er jevnbyrdig med USAs og Kinas – posisjonerer seg overfor de to andre gigantene. Det er ikke lenger bare USA som teller for europeerne, men også Kina – økonomisk og etter hvert politisk. Det blir ikke helt lett, for Europa er nå som før avhengig av USA sikkerhetsgaranti – og USAs atomvåpen.

Huawei

Fremdeles er Kina et fremmed land for europeerne, langt mer enn selv Trumps USA. Kina er ingen markedsøkonomi, men en statsstyrt koloss – og politisk sett et autoritært system, uten demokrati og uten et rettsvesen slik vi kjenner det.

Problemene viser seg i striden rundt Huawei, Kinas største IT-firma og leverandør av teletjenester. USA har advart meget skarpt mot at europeiske land gir større oppdrag for å bygge IT-infrastruktur til Huawei. Begrunnelsen er at alle kinesiske firmaer i utlandet har som oppdrag fra Beijing å samle inn informasjon som den kinesiske stat har behov for.

Både Tyskland og Storbritannia har så langt sagt nei til å utestenge Huawei, til tross for at firmaet er tatt i en omfattende tapping av informasjon fra det kinesisk byggede hovedkvarteret for Den afrikanske union  i Addis Abeba, Etiopias hovedstad. Huaweis finanssjef er ettersøkt av USA, og hun sitter nå i husarrest i Canada etter en utleveringsbegjæring fra USA.

Ingen vet om USA også har konkurranse-motiver for sitt fremstøt, til beste for landets egne IT-giganter.  Men striden om Huawei viser hvor langt USA er villig til å gå i en dragkamp med Kina, som nå også betraktes som USAs viktigste militære rival. I handelsspørsmål vil president Trump demonstrere sin makt. Washington har til og med gått så langt som til å antyde at hvis Tyskland slipper Huawei til som leverandør av IT-infrastruktur, særlig 5G-nettet for telekommunikasjon, vil det påvirke USAs vilje til å dele etterretningsinformasjon med tyske myndigheter. Det er en tøff amerikansk trussel overfor et annet NATO-land.

Forholdet til Kina vil i årene som kommer være med på å påvirke ikke bare EUs egen industripolitikk, men også holdningen til USA i viktige politiske spørsmål. Og det er en ganske ny situasjon for EU og for Europa generelt.

 

Av: Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, statssekretær for utenrikspolitikk på Statsministerens Kontor hos Kåre Willoch 1984-1986, og professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Udgaard er statsviter fra Universitetet i Oslo og har en doktorgrad fra London School of Economics.

—

Ditt liv, dine penger, din fremtid. Våre råd.

Ønsker du gode og uavhengige råd? –  Ring 22 12 46 40 eller send en e-post til info@connectum.no

CONNECTUM er en fullstendig uavhengig finansiell rådgiver med investeringsrådgivning som spesialitet. Vi har konsesjon fra Finanstilsynet og bistår gründere, eiere av egne virksomheter og personer i liberale yrker med å sikre fremtiden og investere klokt gjennom planmessig sparing, investering, strukturering mv.

CONNECTUM har ingen bindinger til banker, forsikringsselskaper, fondsselskaper eller leverandører av noe annet slag, selger ingen produkter og mottar heller ingen provisjoner, kommisjoner eller lignende. Vår inntektskilde er utelukkende forhåndsavtalt honorarbetaling fra våre kunder relatert til porteføljeverdi, avtalt omfang eller medgått tid. Våre partnere Henrik Tell, Richard Stott og Nils-Odd Tønnevold har hver mer enn 26 års erfaring fra fagfeltet.

 

Del innlegget: