fb Connectum - connectum_admin, Author at Connectum - Side 7 av 14

«Jeg mener vi er inne i en meget, meget alvorlig periode for verden», uttalte Henry Kissinger i juli i år – mannen som nå har fulgt storpolitikken på innsiden i et halvt århundre. Han er forsiktig med å rette pekefingeren mot dagens makthavere, men legger ikke skjul på at det er forholdet mellom USA og Kina som betyr mest i dag. Og det er nettopp disse to – de eneste supermakter – som nå i september er på vei inn i en mer omfattende handelskrig enn vi har opplevet siden 1930-årene.

Bakteppet

Det er to forhold som skaper det alvoret Kissinger peker på.

For det første at USA har en president, Donald Trump, som avviser den regel-baserte verden som USA selv bygget opp etter 1945. Han ser på internasjonal handel og politikk som et null-sum-spill, der en parts gevinst er den annen parts tap.  Trump avviser det handelsregime med tilnærmet frihandel som er bygget opp rundt WTO – verdens handelsorganisasjon. Han vil satse på tosidige avtaler mellom landene, der den sterkest staten kan skaffe seg mer gjennomslag enn gjennom brede internasjonale organisasjoner. USA vil ikke bare vri handelsdrøftelser bort fra WTO, men motsetter seg valg av nye medlemmer i organisasjons viktige tvisteløsningsorganer. Gradvis blir WTO lammet.

For det annet at Kina ikke bare har skaffet seg et enormt handelsoverskudd overfor USA, men samtidig konsoliderer sin posisjon som verdens eneste supermakt ved siden av USA – økonomisk, politisk, militært og intellektuelt. Kina har brukt de siste 40 årene på å løfte flere hundre millioner kinesere ut av fattigdom – ikke minst ved hjelp av den frie verdenshandel som USA på en avgjørende måte var med på å skape.  Den kinesiske ledelsen, også den kommunistiske, har ikke glemt Kinas rolle gjennom årtusen som «Midtens Rike», mektigere enn alle andre. Nå ser vi at den økonomiske opphentingen siden slutten av 1970årene har gitt Kina som stat enorme kapitalressurser som settes inn i andre deler av verden: I Afrika der kineserne investerer mer enn noen annen stat – i råstoffer og infrastruktur, og i det gigantiske «Belte- og Vei-Initiativet». Det skal finansiere veier, jernbane, rørledninger og havner mellom Kina og landene vest for Kina, helt frem til Europa. Vår tids Silkevei skal fremme mer handel over lengre avstander.

Striden i dag

Dette er bakteppet, som former mange av de politiske holdningene rundt i verden. Den aktuelle striden kommer rett ut av president Trumps valgkamp, der han lovet å stanse en flom at kinesiske varer inn i USA, for å skaffe flere jobber for amerikanske arbeidstakere.  Det sikret ham velgere i USAs «rustbelte», der den klassiske industrien stort sett var utkonkurrert og nedlagt. Det påfallende med Trump er at han som president hele tiden – dag for dag -fører sin valgkamp videre, nå foran mellomvalget til Kongressen i november. Og han er allerede i startgropene for det neste presidentvalget i 2020 – hans eneste mulige gjenvalg.

Trump har nå innført 10 prosents toll for en import – hittil – på årlig 200 milliarder dollar for varer fra Kina. Men det interessante er at det helt store «svingslaget» – en 25 prosent toll på en import på ca. 450 milliarder dollar fra Kina – har han allerede varslet, men utsatt til nyåret. Det kan bety at det første toll-vedtaket i september skal gjøre sin virkning foran november-valget til Kongressen, mens den varslede straffetoll i 2019 er noe man kan forhandle om. Trump er ingen økonomisk analfabet og har vist flere ganger at han kan være mer medgjørlig i forhandlinger enn på talerstolen.

Det han også vet er at kineserne er den overlegent største eier av USAs statsobligasjoner. Det gir dem en spesiell tyngde når de store økonomiske diskusjonene blir ekstra vanskelige.

Trump står ikke uten andre lands sympati i dragkampen med Kina. Alle de ledende vestlige industriland – Tyskland, Frankrike, Storbritannia foruten USA – har innført nye restriksjoner på kinesiske oppkjøp av og investeringer i vestlige firmaer. Årvåkenheten er skjerpet. Dette er også en del av den gamle striden med Kina om «intellectual property»: Hvor mye firma-informasjon skal vestlige selskaper være villige til å dele med kineserne, for å få adgang til det som på mange felter er verdens største marked? Og hvor skarpt skal statene overvåke Kinas interesse for kunnskap eller varer som har eller kan få en militær-strategisk verdi? Her følger de vestlige land nøye med, og nå mer enn noen gang tidligere. USA har til og med varslet økonomiske sanksjoner mot kinesiske organisasjoner og personer, på grunn av deres kjøp av russisk militærutstyr fra en russisk leverandør som allerede er underlagt USAs økonomiske sanksjoner.

Europa i klemme

Mellom Kina og USA kommer andre land – også Europa – i klemme. Men de kan også få nye åpninger for egen handel, når de to supermaktene reiser handelshindringer mot hverandre. EU som verdens største handelsområde engasjerer seg spesielt i arbeidet for å få WTO til å virke som traktatene om denne organisasjonen krever: Europeerne vil sikre rammen for en regel-basert verdenshandel, som har vært med på å gi dem – og kineserne – enestående velstandsøkninger gjennom etterkrigstiden. EU har i sommer gitt høyeste prioritet til arbeidet for å redde WTO.

Samtidig ser europeerne at USA i voksende grad tar økonomiske sanksjoner i bruk for å nå politiske mål – det gjelder ikke bare overfor Russland i striden om Ukraina, men også i forhold til Iran. Der vil EU – anført av Storbritannia, Frankrike og Tyskland – kjempe for å redde atomavtalen med Teheran Iran og holde avtalen om å oppheve de felles økonomiske sanksjoner mot et Iran som legger sine atomvåpen-planer på is.

President Trumps handelskrig er spesielt rettet mot Kina. Han har hittil gått noe mer forsiktig frem mot europeerne, men trusselen om mer straffetoll rettet mot f.eks. europeisk og særlig tysk bilindustri henger fremdeles i luften. Følgen er at Kina nå søker politisk nærhet til europeerne, som på sin side sender en strøm av delegasjoner med toppledere fra politikk og næringsliv til Beijing.

En politisk verdensorden bygges om

Det vi ser er at USA ikke lenger har som offisiell politikk å opptre som leder for det som ble kalt «Vesten», basert på samarbeid snarere enn ensidig amerikansk maktutøvelse. Trumps oppslutning om NATO er mindre enn helhjertet. Han ser på USAs forhold til omverdenen med en «dealmaker’s» øyne, og innkrever betaling for USAs opptreden som Vestens ledende makt.  Den politiske verdensorden blir bygget om, med flere og nye maktsentra. Blant dem er Kina det viktigste. EU prøver å bli et nytt maktsentrum, men hittil med begrenset suksess. Vi må ikke overse at Kina, tross sin avvisning av vestlige forstillinger om demokrati, er et samfunn der ledelsen må ta økende hensyn til befolkningens kår og meninger. Og kineserne nyter i dag godt av større personlig frihet enn noen gang tidligere i sin historie.

Handelskrigen USA-Kina kan best forstås som del av en maktkamp, mellom en gammel supermakt – USA – som utfordres av den nye supermakten Kina. Her er det at Kissinger advarer mot en militær definisjon av en maktbalanse mellom de to. Det skjer til tross for at Kina det siste tiåret har rustet opp og nå også er verdens nest største militærmakt. USA og Kina må «vise evne til å sikre at konkurransen forblir politisk og diplomatisk» – og «paradoksalt nok gjøre begreper om partnerskap til elementer i en moderne maktbalanse».

Slik konkluderte den 91-årige Kissinger i sin bok «World Oder», som utkom i 2014. Og konklusjonen har gyldighet også for en president Trump, som ble valgt to år senere og som i sin evigvarende valgkamp har svekket tanken om partnerskap til fordel for et «America first!»

Av: Nils Morten Udgaard

Utenrikskommentator Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten og har vært avisens korrespondent i London, Moskva og Bonn/Berlin. Han var statssekretær for utenrikspolitikk hos statsminister Kåre Willoch 1984-1986, og professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Han har en doktorgrad i internasjonal politikk fra London School of Economics.

 

Ditt liv, dine penger, din fremtid. Våre råd.

Ønsker du gode og uavhengige råd? –  Ring 22 12 46 40 eller send en e-post til info@connectum.no

CONNECTUM er en fullstendig uavhengig finansiell rådgiver med investeringsrådgivning som spesialitet. Vi har konsesjon fra Finanstilsynet og bistår gründere, eiere av egne virksomheter og personer i liberale yrker med å sikre fremtiden og investere klokt gjennom planmessig sparing, investering, strukturering mv.

CONNECTUM har ingen bindinger til banker, forsikringsselskaper, fondsselskaper eller leverandører av noe annet slag, selger ingen produkter og mottar heller ingen provisjoner, kommisjoner eller lignende. Vår inntektskilde er utelukkende forhåndsavtalt honorarbetaling fra våre kunder relatert til porteføljeverdi, avtalt omfang eller medgått tid. Våre partnere Henrik Tell, Richard Stott og Nils-Odd Tønnevold har hver mer enn 26 års erfaring fra fagfeltet.

 

Del innlegget:

CEFEX er en uavhengig organisasjon som kontrollerer og sertifiserer finansbransjen over hele verden. Betegnelsen «fiduciary» innebærer at man (person eller firma) tar ansvar for å ta vare på kunden utelukkende utifra hva som er til kundens beste. Sertifiseringen innebærer en bekreftelse på at Connectums kunder får fullstendig uavhengige råd i tråd med dette.

Allerede da Connectum ble etablert i 2002 bestemte vi oss for å sette kundens interesser i førersetet. Det innebærer å gjøre ting på en annerledes måte enn hva folk er vant til i Norge når det gjelder finansielle tjenester. Det handler om å begynne i riktig ende og ha sammenfallende interesser med kunden.

I fjor inngikk vi en avtale med CEFEX, Center for Fiduciary Excellence i Pittsburgh, for å få undersøkt firmaet vårt og måten vi håndterer våre kunder på for å kontrollere at alt vi gjør er myntet på å sette våre kunders interesser først og at de får fullstendig uavhengige råd. Etter en grundig undersøkelse av hvordan vi arbeider, vår dokumentasjon, prosesser og måten vi håndterer kundenes interesser på, bekreftet de at Connectum er den første rådgiveren i Norge som møter CEFEX sine krav og standarder for fiduciary excellence.

Vi er glade for å ha blitt godkjent og derigjennom ha blitt med i en eksklusiv gruppe av rådgivere over hele verden som har blitt sertifisert av CEFEX. Vi vil gjennom årlig sjekk sikre at vi fortsetter å etterleve den standard som er nødvendig for å få bekreftet at vi gjør det vi skal for å sette kunden først.

Del innlegget:

From the moment Connectum was founded back in 2002, we set out to put our client’s interest’s first.  Often it has meant doing things slightly differently to the way people are used to financial services firms in Norway behaving but we have always believed that our relationships with our clients should be a partnership.

Last year we entered into an agreement with CEFEX, the Centre for Fiduciary Excellence in Pittsburgh to audit our firm and the way we look after our clients to ensure that everything we do is geared towards putting our clients’ interests first.  We are delighted to announce that in May CEFEX confirmed that, following a thorough examination of the way we do business, our documentation, processes and the way we look after our clients’ interests, they were certifying Connectum as the first adviser in Norway to have passed their requirements and met their standards for fiduciary excellence.

We are delighted to join the group of advisers around the world who have been certified by CEFEX and will ensure through the annual audit that we continue to uphold the standards necessary to ensure we put our clients first.

Share this:

CEFEX, Centre For Fiduciary Excellence,är en oberoende organisation som kontrollerar och certifierar företag i finansbranschen över hela världen. Termen «fiduciary» innebär att en person eller ett företag arbetar på ett sätt där kundens bästa sätts i första rummet. Certifieringen är en bekräftelse på att Connectums kunder tas om hand på detta sätt i vår rådgivning.

Redan när Connectum grundades 2002 var en av utgångspunkterna att vi skulle arbeta på ett sätt som sätter kundens intressen först. Det innebär att göra saker annorlunda än vad folk är vana att se hos finansiella företag i Norge och Sverige – att börja i rätt ände med en oberoende affärsmodell där våra intressen inte strider mot våra kunders.

Vi är väldigt glada att ha blivit godkända och kommit med i den exklusiva, globala grupp av rådgivare som har certifierats av CEFEX. Genom återkommande årliga kontroller kommer vi att se till att vi fortsätter att uppfylla de krav som ställs för att vi ska behålla vår certifiering och därigenom säkerställa vårt oberoende och att våra kunders intressen fortsätter att komma i första rummet.

Dela inlägget:

Dette gjelder også for britene og Brexit: Da deres folkeavstemning i juni 2016 ga et knapt, men entydig flertall for exit fra EU (52 mot 48 prosent), da var Donald Trump en ukjent størrelse og Europa ganske forutsigbart.

Nå vet vi at president Trump går løs på etterkrigstidens multilaterale handelssystem – bygget opp av USA – og vi ser at EU rives internt av en migrasjonsbølge som kan følge Europa på lang sikt. Og Storbritannias opplever at landets politiske tyngde skrumper, nettopp i det britene skal forhandle frem et nytt forhold til det europeiske kontinent, til EU. Og – i realiteten – til USA.

Gjennom et par århundrer har forholdet til USA og til Europa vært de to fundamentene under britisk utenrikspolitikk. Nå er Trumps USA uforutsigbart og EU har mer enn nok med sine indre problemer.

Brexit-tilhengernes forestilling om et «Global Britain» virker som et politisk luftslott. Da EU møttes i slutten av juni til sitt siste toppmøte før sommeren, med Brexit som en hovedsak, da var det flyktningene som dominerte. Det ble knapt tid til Brexit, ut over formaninger fra «de 27» i EU om økt tempo i forhandlingene. Her kom det samtidig en liten sjokkmelding som fortalte at britenes statsråd for Brexit, David Davis, og hans EU-motpart, den tidligere franske utenriksminister Michel Barnier, bare hadde forhandlet om Brexit i fire timer i første halvår i år!

De virkelige forhandlingene foregår fremdeles internt i Theresa Mays regjering, mellom tilhengere av en «hard» og en «soft» Brexit. Men de siste ukene har næringslivet, som hittil har ligget lavt politisk, kommet ut med krav om mer tempo. Det er åpenbart at tilhengerne av Brexit i Mays regjering først og fremst har latt seg inspirere av Storbritannias stolte historie som en suveren stat. De har ikke helt  fått med seg den reelle økonomiske integrasjon som globaliseringen presser igjennom for et konkurranseutsatt, internasjonalt næringsliv.

Airbus, BMW, Honda

Et eksempel er Airbus, en av verdens to største flyprodusenter og et ekte europeisk konsern. All produksjon av vinger skjer i Storbritannia, med 15.000 ansatte. Selskapet har 80.000 forretningsreiser årlig til og fra Storbritannia, og er redd for at Brexit kan gjøre det mer komplisert for Airbus-medarbeidere å bo ved og reise til de britiske produksjonsbedriftene. Får vi en «hard» Brexit, med papirarbeid på grensen, utelukker ikke Airbus at produksjonen etter hvert flyttes til kontinentet.

BMW har sagt ganske åpent at produksjon kan bli overflyttet fra UK hvis strømmen av bildeler ikke lenger kan flyte fritt og raskt over den britiske grensen, når landet er på utsiden av EU. BMW har 8000 ansatte i Storbritannia.

Situasjonen er den samme for Honda – det japanske bilkonsernet – som produserer sin Honda Civic-modell i Storbritannia, for salg over store deler av verden. Bare en fjerdedel av bildelene kommer fra UK, mens 75 prosent av delene tar veien gjennom Kanal-tunellen for å nå frem til fabrikken. Enkelte bestillinger går til produsenter på kontinentet og må være på plass i montasjehallen i Swindon i løpet av 24 timer. Det går, men bare uten papirarbeid når delene krysser grensen til Storbritannia.

For andre bransjer er reguleringer og tillatelser det avgjørende: Britenes farmasøytiske industri har bedt om å få følge EUs eget regelverk videre. Skal da britens automatisk overta EUs bestemmelser for sitt marked? Og hvis det oppstår strid, skal den da i siste instans avgjøres av EUs domstol i Luxembourg? De samme spørsmålene melder seg i bransje etter bransje.

Alt dette må avklares – og det begynner å haste: En overgangsavtale må være klar aller senest innen utgangen av dette året, for at den kan bli ratifisert av EU-landenes og britenes folkevalgte. Avtalen skal regulere samlivet mellom britene og EU etter at den toårige oppsigelsesfristen utløper i slutten av mars 2019. Deretter er det tatt høyde for en overgangsperiode frem til årsskiftet 2020-2021.

Britenes sterke kort

Der britene står sterkest er innen finans – med London som Europas eneste globale finanssenter – og innen forsvars og sikkerhet. UK satser på NATO, men spørsmålet er fremdeles i hvilken grad president Trump vil satse videre på denne alliansen. Britene står også helt sentralt i kampen mot terror, og de har – eller har hittil hatt – et tett etterretningssamarbeid med USA og med tidligere Samveldeland som Canada, Australia og New Zealand.

Men det er uklart hvilken rolle britene kan og vil ha når EU nå offisielt etterstreber «strategisk autonomi» og vil spille en større rolle på forsvarssiden. Her er diskusjonen rundt EUs «Galileo-prosjekt» illustrerende: Det er et milliardprosjekt som har pågått i ca. ti år og som tar sikte på at europeerne skal skaffe seg sitt eget GPS-system, uavhengig av det amerikanske. Dette har USA noen ganger slått av når deres militære hensyn har gjort det nødvendig. Britene har vært dypt inne i det europeiske prosjektet, men har fått høre at de etter Brexit ikke lenger vil kunne få full tilgang til den innerste strategiske «intimsonen» til EU-landenes Galileo. Her pågår dragkampen fremdeles, og den viser oss hvor bred og dyp virkningen av Brexit etter hvert vil være.

Helt åpent er det fremdeles hvilken rolle London kan spille i fremtiden som finanssentrum for euro-transaksjoner. EU trenger Londons globale ekspertise, men EU-landenes egne finanssentra ønsker å overta deler av det finansmarkedet som nå arbeider i London. Der vil nok de store amerikanske bankene fremdeles ha en pilar i Europa, men de er allerede begynt å flytte deler av sin virksomhet til byer som Paris, Frankfurt, Amsterdam og Warszawa. De vil være på innsiden.

Det endelige Brexit-vedtaket

I London er det ennå ikke helt avklart hvordan det endelige Brexit-vedtaket vil bli fattet. Risikerer regjeringen et opprør fra EU-tilhengerne i egne rekker, hvis disse vurderer forhandlingsresultatet som «ikke godt nok»?  Om det skulle bli klart at Brexit vil ha en merkbar økonomisk pris – merkbar for velgerne – i form av lavere økonomisk vekst og en stat som ikke lenger han satse like kraftig på et sterkt forsvar og en sterk velferdssektor. Hva skjer da?

Det er vedtak i parlamentet og ikke folkeavstemninger som foreskrives av britenes uskrevne forfatning. Hvordan skal dette håndteres etter et referendum, som tidsmessig er et øyeblikksbilde av landets meningsleie, hvis forholdene og meningene endrer seg? Hva er da demokratisk? Her ligger det an til politisk strid i årene som kommer – selv om det nok er mest sannsynlig at Brexit går igjennom, hvis regjeringen klarer å få til en «soft» Brexit. Kanskje innenfor EUs tollunion?

Men det sier noe om UK relative politiske tyngde når statsministeren i Irland, Leo Varadkar, nå minner om at «ikke noe fremtidig forhold mellom EU og UK vil komme til å være et forhold mellom absolutt likeverdige parter…. Vi er 500 millioner mennesker, UK er 60 millioner. Dette grunnleggende faktum må erkjennes og forstås».

Det er en tone og en påminnelse som britene opp gjennom historien aldri før har fått høre fra sin lille nabo Irland. Her er noe i ferd med å forandre seg.

Av: Nils Morten Udgaard

Utenrikskommentator Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten og har vært avisens korrespondent i London, Moskva og Bonn/Berlin. Han var statssekretær for utenrikspolitikk hos statsminister Kåre Willoch 1984-1986, og professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Han har en doktorgrad i internasjonal politikk fra London School of Economics.

 

Ditt liv, dine penger, din fremtid. Våre råd.

Ønsker du gode og uavhengige råd? –  Ring 22 12 46 40 eller send en e-post til info@connectum.no

CONNECTUM er en fullstendig uavhengig finansiell rådgiver med investeringsrådgivning som spesialitet. Vi har konsesjon fra Finanstilsynet og bistår gründere, eiere og profesjonelle med å sikre fremtiden og investere klokt gjennom planmessig sparing, investering, strukturering mv.

CONNECTUM har ingen bindinger til banker, forsikringsselskaper, fondsselskaper eller leverandører av noe annet slag, selger ingen produkter og mottar heller ingen provisjoner, kommisjoner eller lignende. Vår inntektskilde er utelukkende forhåndsavtalt honorarbetaling fra våre kunder relatert til porteføljeverdi, avtalt omfang eller per medgått time. Våre partnere Henrik Tell, Richard Stott og Nils-Odd Tønnevold har hver mer enn 25 års erfaring fra fagfeltet.

Del innlegget: