USA’s leading poll poll, Pew, now concludes that Brexit and Donald Trump’s US election polls have helped create a «marked increase» in EU accession, in 10 of the most important EU countries.

Less than 18 percent of the population in these countries are considering to leave the EU despite disagreement about the EU’s economic policy. It is interesting that the attitude to Germany’s role in Europe is generally positive, with the exception of Greece and Italy, were 76% and 43% respectively expressed negative attitudes. At the same time, the measurements showed that many people are concerned that Germany must not become too powerful in the EU.

What we see on the continent is that «the man in the street» regards the EU as a useful supplement to the government’s own state. After 60 years, the EU have become part of political life on the continent, in stark contrast to the situation in Britain.

At the same time, elections in Austria, the Netherlands and especially in France have shown that leaders can win voters by conducting a clear pro-EU policy. Emmanuel Macron’s two victories in France – first presidential election and then the election to the national assembly – have given him a clear electoral power to move forward with both internal economic reforms and enhanced cooperation in the EU.

A French German driver

Macron meets with goodwill in Germany. Angela Merkel attended a meeting of the German Industrial Federation, BDI, for the first time this week for the first time and supported the EU proposals that Macron has promoted, about its own finance minister and a common budget for the euro zone. She was careful and made reservations, but also showed that Berlin is on the verge. Germany and France move closer together and appear again in the historical role of the EU’s main political driving force. The work for its own bank union in the EU has come a long way, emphasizes a leading EU official who has visited in Oslo this week. Here are the common bank guarantees at EU level, «with elements of restructuring of national debt».

Macron has also opened a discussion on common bank guarantees in the Euro area for joint infrastructure projects and eventually for future (but not too old) government debt. The discussion is intensified on developing the ESM (European Stability Mechanism) to become a EU monetary fund, i.e. stronger support for the Euro area central banks. There are increased momentum in the discussions, both related to cooperation within the EU framework and on a more conventional intergovernmental collaborative level.

It should be noted that the political desire for enhanced EU cooperation is far more present than before, encouraged by pro-EU election victory and by an economy that grows stronger than predicted in the Euro area.

An EFTA-EEA solution?

Today, it is widely believed that a Brexit agreement must include multiannual transitional arrangements for EU trade with Britain. Britain is Germany’s fifth most important trading partner and German industry have aired the possibility for Britain, at least for a shorter period, may come in under the EFTA and EEA agreement. The latter only covers trade between the EU and Norway, Iceland and Liechtenstein, and this may be torn up if a large economy like the British is to be incorporated. This is something the Norwegian government is fearful of and in no way wishes. The EEA is Norway’s thin and fragile economic umbilical cord to Europe and access to Norway’s most important foreign markets.

At EU official level, it is therefore suggested that a new and own trade regime for Britain and the EU could be a better alternative, as a transitional regime. This will be a main theme when the Brexit negotiations have come so far that the future trade rules between the UK and the EU are to be agreed. Since the EEA does not give any political influence in the EU, there is little or no belief that Britain will accept an EEA regime in the long term.

Theresa May’s impaired authority

The Brexit talks have taken place in Brussels this week, even before a pre-negotiated governmental majority is in place in London. Parliamentary elections on 8 June became a political disaster for Theresa May, both because she lost – shook away, many say – the scarce majority that the tory party gained in 2015 and because May also proved to be a bad election strategist and an even worse candidate in the election campaign. A direct and personal appeal to the voters is blissfully non-existent. And she is seen to act awkwardly, as when she visited the fire department after the catastrophe fire in London and omitted the fire victims. In a hurry a handful of the victims were invited to Downing Street, where they had a two and a half hour conversation with May. This lack of personal voter appeal could quickly become a considerable political burden for her, if an open dispute about the leadership of the party was to break out. And it can happen at short notice.

A new Brexit course?

The striking thing about May is that, when she took over as prime minister almost a year ago, she launched a «hard» Brexit with heavy artillery – advocating to get Britain out of the EU’s internal market, out of the EU Customs Union, out of all jurisdiction of the European Court of Justice in Luxembourg. And she put the party’s hardest EU opponents in key posts in her Government. She and her people used a language as if the Napoleonic wars were still going on, one newspaper commentator remarked.

After the election, British business has protested and demanded that she has a more humble attitude, seeking compromise. The government must give priority to ensuring the economic interests of the voters and the country are catered for, confederations of business and industry have upheld. That should pave the way for compromises with among The European Court of Justice, in certain areas. More British pragmatism and fewer political absolutes, that is the requirement of parts of the Tory party.

Also, the 48 percent of the British who voted to stay in the EU in June last year must be taken into account. Slogans such as «Brexit means Brexit» only has a meaning in the internal battle that is taking place in the party. And what does it mean to «make Brexit a success»? Neither is there any sense and opinion of Prime Minister Mays to repeatedly claim that «no agreement (with the EU) is better than a bad deal». For it is clear that a full breach of the EU would throw Britain into political and economic chaos.

Britain is breaking its centuries-old and successful power-balance tradition by withdrawing politically from the European continent. And not least when it happens at a time when the EU’s own cooperation – noted by France and Germany – is experiencing growing support among EU voters.

By Connectum’s geopolitical commentator Nils Morten Udgaard and Connectum-partner Nils-Odd Tønnevold

Dr. Udgaard is former foreign editor in Aftenposten, Norway’s equivalent of the Daily Telegraph, and has been the newspaper’s correspondent in London, Moscow and Bonn / Berlin. He was Secretary of State for Foreign Policy for Norwegian Tory Prime Minister Kåre Willoch 1984-1986, and Professor II at the University of Bergen 1991-1997. Nils Morten holds a doctorate in international politics from the London School of Economics.

Dr. Tønnevold is a financial adviser with 25 years of experience advising private clients, the last 15 of which in Connectum, which co-founded with ex-Coutts private banker Richard Stott in 2002. Nils was a former corporate finance adviser to among other Edinburgh Fund Managers PLC and holds many directorships in companies and coluntary organisations including one where Princes Märtha Louise is patron. He holds a business degree from Heriot-Watt University, an MBA from Strathclyde University and was made honorary doctor in 2011 at Heriot-Watt.

Your life. Your money. Your future. Our advice

Whether your goal is to build up capital, preserve and protect assets, have a flexible yet liquid and flexible financial portfolio as a counterweight to your direct investments in your own or other companies and / or real estate, to increase overall upside and downside, diversify, secure current or future cash flow, have access to cash on demand, or whatever you want, we listen to you and tailor what you need.

For more information, please contact Richard Stott, tel. +47 90 72 27 80 / richard.stott@connectum.no or Nils-Odd Tønnevold by phone 92 20 16 26 / nils.tonnevold@connectum.no

CONNECTUM is a completely independent and professional financial advisor with investment advice as a specialty. We assist entrepreneurs, owners, expats and professionals with financial and succession planning, investing and wealth management. This is carried out in a planned and disciplined manner and through personal follow-up.

CONNECTUM has no links to banks, insurance companies, fund companies or suppliers of any kind, sells no products nor receives commissions, commissions or similar. Our source of income is only pre-agreed fees paid by our clients related to portfolio value or as agreed. Our partners Richard Stott and Nils-Odd Tønnevold each have more than 25 years of experience from the field.

Del inlägget:

USA’s leading poll poll, Pew, now concludes that Brexit and Donald Trump’s US election polls have helped create a «marked increase» in EU accession, in 10 of the most important EU countries.

Less than 18 percent of the population in these countries are considering to leave the EU despite disagreement about the EU’s economic policy. It is interesting that the attitude to Germany’s role in Europe is generally positive, with the exception of Greece and Italy, were 76% and 43% respectively expressed negative attitudes. At the same time, the measurements showed that many people are concerned that Germany must not become too powerful in the EU.

What we see on the continent is that «the man in the street» regards the EU as a useful supplement to the government’s own state. After 60 years, the EU have become part of political life on the continent, in stark contrast to the situation in Britain.

At the same time, elections in Austria, the Netherlands and especially in France have shown that leaders can win voters by conducting a clear pro-EU policy. Emmanuel Macron’s two victories in France – first presidential election and then the election to the national assembly – have given him a clear electoral power to move forward with both internal economic reforms and enhanced cooperation in the EU.

A French German driver

Macron meets with goodwill in Germany. Angela Merkel attended a meeting of the German Industrial Federation, BDI, for the first time this week for the first time and supported the EU proposals that Macron has promoted, about its own finance minister and a common budget for the euro zone. She was careful and made reservations, but also showed that Berlin is on the verge. Germany and France move closer together and appear again in the historical role of the EU’s main political driving force. The work for its own bank union in the EU has come a long way, emphasizes a leading EU official who has visited in Oslo this week. Here are the common bank guarantees at EU level, «with elements of restructuring of national debt».

Macron has also opened a discussion on common bank guarantees in the Euro area for joint infrastructure projects and eventually for future (but not too old) government debt. The discussion is intensified on developing the ESM (European Stability Mechanism) to become a EU monetary fund, i.e. stronger support for the Euro area central banks. There are increased momentum in the discussions, both related to cooperation within the EU framework and on a more conventional intergovernmental collaborative level.

It should be noted that the political desire for enhanced EU cooperation is far more present than before, encouraged by pro-EU election victory and by an economy that grows stronger than predicted in the Euro area.

An EFTA-EEA solution?

Today, it is widely believed that a Brexit agreement must include multiannual transitional arrangements for EU trade with Britain. Britain is Germany’s fifth most important trading partner and German industry have aired the possibility for Britain, at least for a shorter period, may come in under the EFTA and EEA agreement. The latter only covers trade between the EU and Norway, Iceland and Liechtenstein, and this may be torn up if a large economy like the British is to be incorporated. This is something the Norwegian government is fearful of and in no way wishes. The EEA is Norway’s thin and fragile economic umbilical cord to Europe and access to Norway’s most important foreign markets.

At EU official level, it is therefore suggested that a new and own trade regime for Britain and the EU could be a better alternative, as a transitional regime. This will be a main theme when the Brexit negotiations have come so far that the future trade rules between the UK and the EU are to be agreed. Since the EEA does not give any political influence in the EU, there is little or no belief that Britain will accept an EEA regime in the long term.

Theresa May’s impaired authority

The Brexit talks have taken place in Brussels this week, even before a pre-negotiated governmental majority is in place in London. Parliamentary elections on 8 June became a political disaster for Theresa May, both because she lost – shook away, many say – the scarce majority that the tory party gained in 2015 and because May also proved to be a bad election strategist and an even worse candidate in the election campaign. A direct and personal appeal to the voters is blissfully non-existent. And she is seen to act awkwardly, as when she visited the fire department after the catastrophe fire in London and omitted the fire victims. In a hurry a handful of the victims were invited to Downing Street, where they had a two and a half hour conversation with May. This lack of personal voter appeal could quickly become a considerable political burden for her, if an open dispute about the leadership of the party was to break out. And it can happen at short notice.

A new Brexit course?

The striking thing about May is that, when she took over as prime minister almost a year ago, she launched a «hard» Brexit with heavy artillery – advocating to get Britain out of the EU’s internal market, out of the EU Customs Union, out of all jurisdiction of the European Court of Justice in Luxembourg. And she put the party’s hardest EU opponents in key posts in her Government. She and her people used a language as if the Napoleonic wars were still going on, one newspaper commentator remarked.

After the election, British business has protested and demanded that she has a more humble attitude, seeking compromise. The government must give priority to ensuring the economic interests of the voters and the country are catered for, confederations of business and industry have upheld. That should pave the way for compromises with among The European Court of Justice, in certain areas. More British pragmatism and fewer political absolutes, that is the requirement of parts of the Tory party.

Also, the 48 percent of the British who voted to stay in the EU in June last year must be taken into account. Slogans such as «Brexit means Brexit» only has a meaning in the internal battle that is taking place in the party. And what does it mean to «make Brexit a success»? Neither is there any sense and opinion of Prime Minister Mays to repeatedly claim that «no agreement (with the EU) is better than a bad deal». For it is clear that a full breach of the EU would throw Britain into political and economic chaos.

Britain is breaking its centuries-old and successful power-balance tradition by withdrawing politically from the European continent. And not least when it happens at a time when the EU’s own cooperation – noted by France and Germany – is experiencing growing support among EU voters.

By Connectum’s geopolitical commentator Nils Morten Udgaard and Connectum-partner Nils-Odd Tønnevold

Dr. Udgaard is former foreign editor in Aftenposten, Norway’s equivalent of the Daily Telegraph, and has been the newspaper’s correspondent in London, Moscow and Bonn / Berlin. He was Secretary of State for Foreign Policy for Norwegian Tory Prime Minister Kåre Willoch 1984-1986, and Professor II at the University of Bergen 1991-1997. Nils Morten holds a doctorate in international politics from the London School of Economics.

Dr. Tønnevold is a financial adviser with 25 years of experience advising private clients, the last 15 of which in Connectum, which co-founded with ex-Coutts private banker Richard Stott in 2002. Nils was a former corporate finance adviser to among other Edinburgh Fund Managers PLC and holds many directorships in companies and coluntary organisations including one where Princes Märtha Louise is patron. He holds a business degree from Heriot-Watt University, an MBA from Strathclyde University and was made honorary doctor in 2011 at Heriot-Watt.

Your life. Your money. Your future. Our advice

Whether your goal is to build up capital, preserve and protect assets, have a flexible yet liquid and flexible financial portfolio as a counterweight to your direct investments in your own or other companies and / or real estate, to increase overall upside and downside, diversify, secure current or future cash flow, have access to cash on demand, or whatever you want, we listen to you and tailor what you need.

For more information, please contact Richard Stott, tel. +47 90 72 27 80 / richard.stott@connectum.no or Nils-Odd Tønnevold by phone 92 20 16 26 / nils.tonnevold@connectum.no

CONNECTUM is a completely independent and professional financial advisor with investment advice as a specialty. We assist entrepreneurs, owners, expats and professionals with financial and succession planning, investing and wealth management. This is carried out in a planned and disciplined manner and through personal follow-up.

CONNECTUM has no links to banks, insurance companies, fund companies or suppliers of any kind, sells no products nor receives commissions, commissions or similar. Our source of income is only pre-agreed fees paid by our clients related to portfolio value or as agreed. Our partners Richard Stott and Nils-Odd Tønnevold each have more than 25 years of experience from the field.

 

Share this:

USAs ledende institutt for meningsmåling, Pew, slår nå fast at Brexit og Donalds Trumps valgseier i USA har vært med på å skape en «markert økning» i oppslutningen om EU, i 10 av de viktigste EU-landene.

Mindre enn en av fem – 18 prosent – av befolkningen i disse landene vil forlate EU, tross uenighet rundt EUs økonomiske politikk. Det er interessant at holdningen til Tysklands rolle i Europa gjennomgående er positiv, med unntak for Hellas og Italia. Der ga henholdsvis 76% og 43% uttrykk for negative holdninger. Samtidig viste målingene at mange er opptatt av at Tyskland ikke må bli for mektig i EU.

Det vi ser på kontinentet er at «vanlige mennesker» betrakter EU som et nyttig supplement til den egne stats myndigheter. Etter 60 år er EU blitt en del av den politiske hverdag på kontinentet, i klar motsetning til situasjonen i Storbritannia.

På samme tid har valg i Østerrike, Nederland og spesielt i Frankrike vist at ledere kan vinne velgere ved å føre en tydelig pro-EU-politikk. Emmanuel Macrons to seire i Frankrike – først presidentvalget og så valget til nasjonalforsamling – har gitt ham et klart velgermandat til å gå videre både med indre økonomiske reformer og med et utvidet samarbeid i EU.

En fransk-tysk drivkraft

Her møter han stor velvilje i Tyskland. Forbundskansler Angela Merkel gikk på et møte i det tyske industriforbundet, BDI, denne uken for første gang åpent ut og støttet EU-forslag som Macron har fremmet, om en egen finansminister og et felles budsjett for euro-sonen. Hun var forsiktig og tok forbehold, men viste også at Berlin her er på glid. Tyskland og Frankrike rykker nærmere sammen, og fremstår igjen i den historiske rollen som EU-prosjektets viktigste politiske drivkraft.

Arbeidet for en egen bankunion i EU «er kommet meget langt», understreker en ledende EU-embedsmann som denne uken har vært på besøk i Oslo. Her er det snakk om felles bankgarantier på EU-nivå, «med elementer av omstrukturering av nasjonal gjeld». Macron har også åpnet en diskusjon om felles bank-garantier i euro-området for felles infrastruktur-prosjekter og etter hvert også for fremtidig (men ikke for gammel) statlig gjeld.

Diskusjonen er intensivert om å utvikle ESM (Den europeiske stabilitetsmekanisme) videre til å bli et pengefond for euro-området – d.v.s. en sterkere støtte for eurolandenes sentralbanker. Her er det kommet ny fart i diskusjonene, både om samarbeid innen EUs ramme og om et mer konvensjonelt mellomstatlig samarbeid.
Det viktige her er at et politisk ønske om et forsterket EU-samarbeid er langt klarere til stede enn før, oppmuntret av pro-EU-valgseire og av en økonomi som vokser sterkere enn forutsagt i euro-området.

En EFTA-EØS-løsning?

I dag er det alminnelig antatt at en Brexit-avtale må omfatte flerårige overgangsordninger for EUs handel med Storbritannia. Landet er f.eks. Tysklands femte viktigste handelspartner, og tysk industri har luftet tanken om at britene – for en periode – kan kommer inn under en del av EFTA- og EØS-ordningene. De siste dekker bare Norge, Island og Liechtenstein, og kan bli revet opp, om en stor økonomi som den britiske skal innlemmes. Dette er noe den norske regjering frykter og på ingen måte ønsker. EØS er Norges tynne og skjøre økonomiske navlestreng til Europa og våre avgjørende utenlandske markeder.

På embetshold i EU antydes det derfor at en ny og egen handelsordning for Storbritannia og EU kan være et bedre alternativ, som en overgangsordning. Dette blir et hovedtema når Brexit-forhandlingene er kommet så langt at fremtidens handelsregler mellom UK og EU skal avtales. Siden EØS ikke gir noen politisk medinnflytelse i EU, er det liten eller ingen tro på at Storbritannia på lang sikt vil godta en EØS-ordning.

Theresa Mays svekkende autoritet

Brexit-forhandlingene er denne uken kommet gang i Brussel, til og med før et ferdigforhandlet regjeringsflertall er på plass i London. Parlamentsvalget den 8. juni ble en politisk katastrofe for Theresa May, både fordi hun mistet – skuslet bort, sier mange – det knappe flertallet som tory-partiet skaffet seg i 2015, og fordi May også viste seg å være en dårlig valgstrateg og en enda dårligere kandidat ute i valgkampen. En direkte og personlig appell til velgerne mangler helt. Og hun opptrer klosset, som da hun besøkte brannvesenet etter katastrofe-brannen i London – og utelot brann-ofrene. I all hast ble en håndfull av disse invitert til 10. Downing Street, statsministerens embetsbolig, der de hadde en to og en halv times samtale med May.

Denne mangelen på personlig velger-appell kan raskt bli en avgjørende politisk belastning for henne, om en åpen strid om lederskapet i partiet skulle bryte ut. Og det kan skje på kort varsel.

En ny Brexit-kurs?

Det påfallende ved May, da hun overtok som statsminister for snart et år siden, var at hun så ensidig satset på en «hard» Brexit – ut av EUs indre marked, ut av EUs tollunion, ut av all jurisdiksjon for EU-domstolen i Luxembourg. Og hun satte inn partiets hardeste EU-motstandere på nøkkelposter i sin regjering. Hun og hennes folk førte et språk som om Napoleons-krigene fremdeles pågikk, påpekte en aviskommentator.

Etter valget har britisk næringsliv reist seg i protest og krevet at hun inntar en mer kompromissvillig holdning. Regjeringen må legge hovedvekt på å sikre velgernes og landets økonomiske interesser, understreker næringslivets organisasjoner. Da må også kompromisser være mulig overfor f.eks. EU-domstolen, på begrensede områder, blir det antydet. Mer britisk pragmatisme og færre politiske absolutter, det er kravet fra deler av tory-partiet.

Også de 48 prosent av britene som stemte for å bli i EU for et år siden, må bli tatt hensyn til. Slagord som «Brexit betyr Brexit» har mening bare i den indre striden som pågår i tory-partiet. Og hva betyr det å «gjøre Brexit til en suksess»? Heller ikke er det fornuft og mening i statsminister Mays gjentatte påstand om at «ingen avtale (med EU) er bedre enn en dårlig avtale». For det er klart at et fullt brudd med EU ville kaste Storbritannia ut i politisk og økonomisk kaos.

Storbritannia bryter med sin århundregamle og vellykkede maktbalanse-tradisjon ved å trekke seg politisk tilbake fra det europeiske kontinent. Og ikke minst når det skjer på et tidspunkt da EUs eget samarbeid – anført av Frankrike og Tyskland – opplever voksende støtte blant velgere i EU.

Av: Nils Morten Udgaard

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten og har vært avisens korrespondent i London, Moskva og Bonn/Berlin. Han var statssekretær for utenrikspolitikk hos statsminister Kåre Willoch 1984-1986, og professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Han har en doktorgrad i internasjonal politikk fra London School of Economics.

Del innlegget:

Informasjonsdirektør Even Westerveld i DNB har rett i at banken ikke er bøtelagt av Finanstilsynet, slik jeg kom i skade for å skrive i mitt debattinnlegg i Finansavisen 17. februar. Etter min korrekte påminnelse om ”skrapen” tilsynet ga banken, kom jeg i skade for å legge til at det også var ilagt bot.

Westerveld har imidlertid ikke rett i at når DNB har etterkommet innholdet i Finanstilsynets kritikk for at forvaltningen av fondet DNB Norge ”over lang tid har avveket betydelig fra det som investorene er forespeilet”, som tilsynet skrev, så er bankens tvilsomme praksis med å prioritere eget produktsalg over kundens interesser vesentlig endret.

Det ligger egentlig i sakens natur. Å ta kontakt med en bank for å få råd om hvor du skal plassere pengene er som å kontakte OneCall i den tro at du skal få objektive råd om hvilket mobilselskap du skal velge.

Leverer dårligere enn markedet

Westerveld hevder dessuten at ”DNB Norge har fått svært god absolutt avkastning”. Ifølge faktaark DNB selv har produsert, har fondet de siste fem årene levert 1.86 prosent dårligere enn indeks og de siste ti årene 0,21 prosent dårligere enn indeks. Vi kan med andre ord trygt slå fast at DNB Norge leverer dårligere enn markedet.

Så hva skal man forholde seg til, DNBs offisielle tall, eller tall Westerveld velger å plukke ut? Det avdekkes stadig i pressen at norske bankers mest populære fond ikke er blant de beste. Og selv om det skulle finnes banker som pynter mer på avkastningen i sine egne produkter enn DNB, kan det ikke herske tvil om at vår største bank, med staten som storeier, dekker sine hensikter som selger av egne produkter med en frakk der det står ”rådgiver” på.

Selger fra bankens eget «varelager»

En rekke sparere og investorer har kontaktet oss i Connectum i fortvilelse over ”råd” de har fått i banken. Gjengangeren er at de har fått anbefalt fond som skal være spesielt gode, men som viser seg å gi dårligere avkastning enn bankrenten. Vi oppdager at banken ikke har stilt spørsmål for å finne ut hva kunden trenger, men har anbefalt for fra bankens eget ”varelager” som den gjerne vil ha økt omsetning på. Banken har ikke forklart noe om risiko og kostnader, men utelukkende fokusert på siste års avkastning.

Skjulte gebyrer

Dessuten opplever mange at det i tillegg kommer andre kostnader som reduserer den avkastningen kunden sitter igjen med, som for eksempel rådgivningshonorarer, kostnader forbundet med kundeprogrammer som Saga, Private Banking osv., samt transaksjonsgebyrer.

I et stadig mer komplisert finansmarked er det nesten umulig for mannen i gata alene å vurdere hva som vil være en klok eller dum investering. Før vi får flere fullstendig uavhengige rådgivere, vil refrenget dessverre forbli: Kundene blir lurt mens bankene håver inn.

Av: Nils-Odd Tønnevold, Partner og rådgiver i Connectum. Han har 25 års erfaring fra finansiell rådgivning.

Del innlegget:

Vår største banks råselging av dyre og dårlige fond til intetanende privat-kunder burde vært ulovlig. Nylig ble det avslørt hvordan fondet DNB Norge har vært et gedigent tapsprosjekt for fondssparere i over ti år, mens vår største bank har raket til seg milliarder i forvaltningshonorarer, burde ført til mye mer enn en forsiktig skrape fra Finanstilsynet.

Ivaretar ikke kundens beste

I stedet for å bøtelegge banken for å ha skrytt av at DNB Norge er noe annet enn det er, burde tilsynet tatt til orde for en lovendring for å hindre våre største banker i å pushe egne, unødig dyre produkter på sine kunder som er ulønnsomme for kundene.

Når det ringer en representant for vår største bank, tror jo kunden naturligvis at han har med et av våre mest profesjonelle rådgivningsmiljøer å gjøre.

Sannheten er at rådene han får i stedet er en blanding av dårlig håndverk og direkte uetisk virksomhet. Det vitner om mangel på både elementær investeringsrådgivningskompetanse og vilje til profesjonell ivaretakelse av kundens beste. Man kan lure på hva slags opplæring banken gir dine ansatte og hvilken investeringsrådgivningsfaglige tyngde ledelsen i DNB har.Enda verre blir det når det er Staten som står bak, med sin 34 prosent store eierandel i DNB.

Det oser av interessekonflikt!

Rådene kundene får kommer fra en institusjon som først og fremst vil selge sine egne produkter, uavhengig av om det er i tråd med kundens behov eller om det lønner seg for kunden. Siden den slags er det vanskelig å argumentere for, får rådene i beste fall karakter av rene innfall.

Det er ikke etisk å gi seg ut for å være rådgiver, når man selger egne produkter med skjult agenda, og det er ikke profesjonelt å gi prinsippet om at investeringen skal være riktig og lønnsom for kunden på båten, til fordel for bankens eget honorar. Det oser av interessekonflikt!

Det norsk finans sårt trenger, er faglig dyktige rådgivere som er garantert uavhengige av produktene de måtte anbefale. Slik uavhengighet er en sjeldenhet i det norske investeringslandsskapet.

Av: Nils-Odd Tønnevold, Partner og rådgiver i Connectum. Han har 25 års erfaring fra finansiell rådgivning.

Del innlegget: