Handelskrigen mellom supermaktene USA og Kina utfordrer en hel verden

Maktbalansen og handelspolitikken, særlig mellom USA og Kina men også i forhold til Europa er inne i en krevende fase.

28-09-2018 | Finans og markeder, Kommentarer

«Jeg mener vi er inne i en meget, meget alvorlig periode for verden», uttalte Henry Kissinger i juli i år – mannen som nå har fulgt storpolitikken på innsiden i et halvt århundre. Han er forsiktig med å rette pekefingeren mot dagens makthavere, men legger ikke skjul på at det er forholdet mellom USA og Kina som betyr mest i dag. Og det er nettopp disse to – de eneste supermakter – som nå i september er på vei inn i en mer omfattende handelskrig enn vi har opplevet siden 1930-årene.

Bakteppet

Det er to forhold som skaper det alvoret Kissinger peker på.

For det første at USA har en president, Donald Trump, som avviser den regel-baserte verden som USA selv bygget opp etter 1945. Han ser på internasjonal handel og politikk som et null-sum-spill, der en parts gevinst er den annen parts tap.  Trump avviser det handelsregime med tilnærmet frihandel som er bygget opp rundt WTO – verdens handelsorganisasjon. Han vil satse på tosidige avtaler mellom landene, der den sterkest staten kan skaffe seg mer gjennomslag enn gjennom brede internasjonale organisasjoner. USA vil ikke bare vri handelsdrøftelser bort fra WTO, men motsetter seg valg av nye medlemmer i organisasjons viktige tvisteløsningsorganer. Gradvis blir WTO lammet.

For det annet at Kina ikke bare har skaffet seg et enormt handelsoverskudd overfor USA, men samtidig konsoliderer sin posisjon som verdens eneste supermakt ved siden av USA – økonomisk, politisk, militært og intellektuelt. Kina har brukt de siste 40 årene på å løfte flere hundre millioner kinesere ut av fattigdom – ikke minst ved hjelp av den frie verdenshandel som USA på en avgjørende måte var med på å skape.  Den kinesiske ledelsen, også den kommunistiske, har ikke glemt Kinas rolle gjennom årtusen som «Midtens Rike», mektigere enn alle andre. Nå ser vi at den økonomiske opphentingen siden slutten av 1970årene har gitt Kina som stat enorme kapitalressurser som settes inn i andre deler av verden: I Afrika der kineserne investerer mer enn noen annen stat – i råstoffer og infrastruktur, og i det gigantiske «Belte- og Vei-Initiativet». Det skal finansiere veier, jernbane, rørledninger og havner mellom Kina og landene vest for Kina, helt frem til Europa. Vår tids Silkevei skal fremme mer handel over lengre avstander.

Striden i dag

Dette er bakteppet, som former mange av de politiske holdningene rundt i verden. Den aktuelle striden kommer rett ut av president Trumps valgkamp, der han lovet å stanse en flom at kinesiske varer inn i USA, for å skaffe flere jobber for amerikanske arbeidstakere.  Det sikret ham velgere i USAs «rustbelte», der den klassiske industrien stort sett var utkonkurrert og nedlagt. Det påfallende med Trump er at han som president hele tiden – dag for dag -fører sin valgkamp videre, nå foran mellomvalget til Kongressen i november. Og han er allerede i startgropene for det neste presidentvalget i 2020 – hans eneste mulige gjenvalg.

Trump har nå innført 10 prosents toll for en import – hittil – på årlig 200 milliarder dollar for varer fra Kina. Men det interessante er at det helt store «svingslaget» – en 25 prosent toll på en import på ca. 450 milliarder dollar fra Kina – har han allerede varslet, men utsatt til nyåret. Det kan bety at det første toll-vedtaket i september skal gjøre sin virkning foran november-valget til Kongressen, mens den varslede straffetoll i 2019 er noe man kan forhandle om. Trump er ingen økonomisk analfabet og har vist flere ganger at han kan være mer medgjørlig i forhandlinger enn på talerstolen.

Det han også vet er at kineserne er den overlegent største eier av USAs statsobligasjoner. Det gir dem en spesiell tyngde når de store økonomiske diskusjonene blir ekstra vanskelige.

Trump står ikke uten andre lands sympati i dragkampen med Kina. Alle de ledende vestlige industriland – Tyskland, Frankrike, Storbritannia foruten USA – har innført nye restriksjoner på kinesiske oppkjøp av og investeringer i vestlige firmaer. Årvåkenheten er skjerpet. Dette er også en del av den gamle striden med Kina om «intellectual property»: Hvor mye firma-informasjon skal vestlige selskaper være villige til å dele med kineserne, for å få adgang til det som på mange felter er verdens største marked? Og hvor skarpt skal statene overvåke Kinas interesse for kunnskap eller varer som har eller kan få en militær-strategisk verdi? Her følger de vestlige land nøye med, og nå mer enn noen gang tidligere. USA har til og med varslet økonomiske sanksjoner mot kinesiske organisasjoner og personer, på grunn av deres kjøp av russisk militærutstyr fra en russisk leverandør som allerede er underlagt USAs økonomiske sanksjoner.

Europa i klemme

Mellom Kina og USA kommer andre land – også Europa – i klemme. Men de kan også få nye åpninger for egen handel, når de to supermaktene reiser handelshindringer mot hverandre. EU som verdens største handelsområde engasjerer seg spesielt i arbeidet for å få WTO til å virke som traktatene om denne organisasjonen krever: Europeerne vil sikre rammen for en regel-basert verdenshandel, som har vært med på å gi dem – og kineserne – enestående velstandsøkninger gjennom etterkrigstiden. EU har i sommer gitt høyeste prioritet til arbeidet for å redde WTO.

Samtidig ser europeerne at USA i voksende grad tar økonomiske sanksjoner i bruk for å nå politiske mål – det gjelder ikke bare overfor Russland i striden om Ukraina, men også i forhold til Iran. Der vil EU – anført av Storbritannia, Frankrike og Tyskland – kjempe for å redde atomavtalen med Teheran Iran og holde avtalen om å oppheve de felles økonomiske sanksjoner mot et Iran som legger sine atomvåpen-planer på is.

President Trumps handelskrig er spesielt rettet mot Kina. Han har hittil gått noe mer forsiktig frem mot europeerne, men trusselen om mer straffetoll rettet mot f.eks. europeisk og særlig tysk bilindustri henger fremdeles i luften. Følgen er at Kina nå søker politisk nærhet til europeerne, som på sin side sender en strøm av delegasjoner med toppledere fra politikk og næringsliv til Beijing.

En politisk verdensorden bygges om

Det vi ser er at USA ikke lenger har som offisiell politikk å opptre som leder for det som ble kalt «Vesten», basert på samarbeid snarere enn ensidig amerikansk maktutøvelse. Trumps oppslutning om NATO er mindre enn helhjertet. Han ser på USAs forhold til omverdenen med en «dealmaker’s» øyne, og innkrever betaling for USAs opptreden som Vestens ledende makt.  Den politiske verdensorden blir bygget om, med flere og nye maktsentra. Blant dem er Kina det viktigste. EU prøver å bli et nytt maktsentrum, men hittil med begrenset suksess. Vi må ikke overse at Kina, tross sin avvisning av vestlige forstillinger om demokrati, er et samfunn der ledelsen må ta økende hensyn til befolkningens kår og meninger. Og kineserne nyter i dag godt av større personlig frihet enn noen gang tidligere i sin historie.

Handelskrigen USA-Kina kan best forstås som del av en maktkamp, mellom en gammel supermakt – USA – som utfordres av den nye supermakten Kina. Her er det at Kissinger advarer mot en militær definisjon av en maktbalanse mellom de to. Det skjer til tross for at Kina det siste tiåret har rustet opp og nå også er verdens nest største militærmakt. USA og Kina må «vise evne til å sikre at konkurransen forblir politisk og diplomatisk» – og «paradoksalt nok gjøre begreper om partnerskap til elementer i en moderne maktbalanse».

Slik konkluderte den 91-årige Kissinger i sin bok «World Oder», som utkom i 2014. Og konklusjonen har gyldighet også for en president Trump, som ble valgt to år senere og som i sin evigvarende valgkamp har svekket tanken om partnerskap til fordel for et «America first!»

Av: Nils Morten Udgaard

Utenrikskommentator Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten og har vært avisens korrespondent i London, Moskva og Bonn/Berlin. Han var statssekretær for utenrikspolitikk hos statsminister Kåre Willoch 1984-1986, og professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Han har en doktorgrad i internasjonal politikk fra London School of Economics.

Ditt liv, dine penger, din fremtid. Våre råd.

Ønsker du gode og uavhengige råd? –  Ring 22 12 46 40 eller send en e-post til info@connectum.no

CONNECTUM er en fullstendig uavhengig finansiell rådgiver med investeringsrådgivning som spesialitet. Vi har konsesjon fra Finanstilsynet og bistår gründere, eiere av egne virksomheter og personer i liberale yrker med å sikre fremtiden og investere klokt gjennom planmessig sparing, investering, strukturering mv.

CONNECTUM har ingen bindinger til banker, forsikringsselskaper, fondsselskaper eller leverandører av noe annet slag, selger ingen produkter og mottar heller ingen provisjoner, kommisjoner eller lignende. Vår inntektskilde er utelukkende forhåndsavtalt honorarbetaling fra våre kunder relatert til porteføljeverdi, avtalt omfang eller medgått tid. Våre partnere Henrik Tell, Richard Stott og Nils-Odd Tønnevold har hver mer enn 26 års erfaring fra fagfeltet.

Del innlegget: