Hong Kongs intense gateopprør treffer både Beijing – og Vesten

USA har i forrige uke stillet seg bak protest-demonstrasjonene med en klarere ordbruk en tidligere: I en tale i Washington angrep USAs visepresident, Mike Pence, den kinesiske ledelsen for å trampe på Hong Kongs «rettigheter og friheter», anklaget kineserne for å bygge «en overvåkningstat med et omfang verden aldri har sett tidligere», for å «hjelpe og understøtte tyveri av våre intellektuelle rettigheter» og gjennomføre en militær ekspansjonisme.

Det er litt av en salve, og den kommer midt under den langtrukne handelskrigen mellom USA og Kina. Denne «krigen» har vært preget av sterke ord, men av noe mer forsiktighet når det gjelder de håndfaste tiltak som partene har satt i verk. Og striden rundt Hong Kong betyr en tydelig opptrapping av konflikten mellom USA og Kina – i en fase der verdens markeder er preget av en ny usikkerhet.

Striden i Hong Kong er viktig, fordi den egentlig gjelder de grunnleggende prinsipper for statsstyrelsen i verdens mest folkerike stat. Beijing har vært mer tilbakeholdende enn mange hadde fryktet, men begrunner behovet for en hard kurs med en henvisning til landets historiske erfaringer: «Uten et sentralisert, forent og fast lederskap, ville Kina ha tendert i retning av splittelse og desintegrasjon», het det i en regjerings-uttalelse denne måneden. Et autoritært styresett er det normale i et Kina som ser seg selv i et mange hundreårig perspektiv.

Demokrati vs. Totalitært styre

På den annen side står en vestlig tradisjon for mer åpenhet og demokrati og – med mange unntak – en mer liberal grunnholdning. Det er denne holdningen som har slått røtter i Hong Kong gjennom halvannet århundres vestlig fremmedstyre. Den var med på å utløse de kraftige demonstrasjonene.

Men Hong Kong har også sine særtrekk, som er med på å forklare både at gateopprøret har pågått over så lang tid og at bredere samfunnsjikt i byen har gitt gateopprørerne sin sympati og støtte.

Siden 1945 har byens folketall eksplodert: fra 600.000 til 7,4 millioner i dag. Og mye er gått bra: Den gjennomsnittlige levealderen er oppe i hele 84,7 år, eller mer en seks år mer enn i USA.  Men de økonomiske ulikhetene er større enn i noe OECD-land: Gini-indexen, som måler ulikheter, lå i 2016 (etter at skatter og overføringer var trukket inn i beregningen) på 0,473, og dermed tydelig høyere enn i Singapore (0,356) og USA (0,391).  Byens myndigheter finansierer Hong Kongs offentlige budsjetter gjennom eiendomsmarkedet, med forsiktig tomtesalg for boliger og en form for bygsling over 99 år. Det har drevet boligprisene i kraftig og raskt oppover. Mens en gjennomsnittsleilighet så sent som i 2010 kostet 12 årslønner, så krever en tilsvarende bolig i dag 21 årslønner, påpeker den tyske Asia-forskeren professor Herbert Dieter fra University of Hong Kong. Prisene ligger utenfor rekkevidde for velutdannet ungdom og folk i middelalderen – og er med på å forklare den fanatismen som ligger bak de langvarige gatedemonstrasjonene. Forvaltningen av denne asiatiske handelsmetropolen har ikke vært god nok. Etter den langvarige uroen er Hong Kong nå på vei inn i en «teknisk resesjon», erklærte byens politiske leder Carrie Lam i midten av oktober.

Ett land – to systemer?

Hong Kongs tradisjon som et lavskatte-område går tilbake til britene som i kolonitiden ønsket lave skatter for å fremme varebyttet med moderlandet Storbritannia. Høyeste skattesats for personlige skatteytere er i dag 17 prosent, og byen inndriver ingen moms eller slagsskatt.

I tillegg til den økonomiske «skjevdelingen» kommer en snikende frykt for hva som vil skje med Hong Kong i 2047, året da overgangsavtalen med britene fra 1997 utløper. Det er 28 år frem i tiden; da vil dagens unge være rundt 50 år gamle. Risikerer de da å bli innlemmet i et Kina som holder fast på sine autoritære tradisjoner, eller kan byens innbyggere fremdeles – i stor grad – leve under det kinesiske slagordet fra 1997 om «Ett land – to systemer»?

I 1997 fikk Hong Kong et begrenset indre selvstyre, men uten ekte demokratiske valg. Og Kina overtok ansvaret for Hong Kongs ytre – og i en ekstrem situasjon – indre sikkerhet. Frykten er at Kinas «Folkets frigjøringshær» kan dukke opp i Hong Kongs gater, hvis demonstrasjonene eskalerer ytterligere.

Under Kinas nåværende leder, Xi Jinping – som har gjort seg selv til leder på livstid – er det klart at kursen er et sentralisert og autoritært Kina. Der skal ikke bare Hong Kong bli en del av Kina, men også øya Taiwan – nå en selvstendig, men isolert republikk med 26 millioner innbyggere. Her har Xi vært tydeligere enn sine forgjengere: Hong Kong og Taiwan hører også hjemme i et Kina som er under kommunistpartiets kontroll.

Kina er blitt viktigere for Tyskland enn USA

USAs varsel om nye tollskranker allerede i desember i år står ved lag, og president Donald Trumps innenrikspolitiske problemer gjør det vanskeligere for ham å opptre fleksibelt. I hans eget parti vokser kritikken over at amerikanske selskaper som Apple og Amazon er kommet Kinas makthavere noe i møte, etter først å ha vist forståelse for demonstrantene i Hong Kong. Nå er de tause. Dragkampen mellom verdens to sterkeste økonomier har allerede hatt en bremsende virkning for den økonomiske globalisering.

I Europa er Kina nå blitt Tysklands største handelspartner, knapt foran USA. Men tyskerne har også reist høyere barrierer mot kinesisk medeierskap i tyske teknologiske nøkkelfirmaer. Berlin har skaffet seg hjemmel for å granske og om nødvendig blokkere ikke-EU-lands investeringer i slike firmaer, dersom eierandelen overstiger 10 prosent.

Hong Kong er et symptom på Kinas egne problemer. Ved siden av gateuroen der og handelskrigen med USA, viser Kinas egen økonomi forsiktige tegn på svekkelse – med en vekst på 6 prosent i tredje kvartal i år. Det er den laveste veksten på nesten 30 år. Og det er fortsatt uklart om regjeringen i Beijing makter å få kontroll over den raske innenlandske gjeldsveksten, som uroer kinesiske og utenlandske økonomer.

Den videre utviklingen i Hong Kong vil gi oss viktige politiske signaler om hvordan den kinesiske ledelsen gå frem for å dempe landets mange økonomiske og politiske problemer.

Av Nils Morten Udgaard

Av: Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, statssekretær for utenrikspolitikk på Statsministerens Kontor hos Kåre Willoch 1984-1986, og professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Udgaard er statsviter fra Universitetet i Oslo og har en doktorgrad fra London School of Economics.

—

CONNECTUM tilbyr fullstendig uavhengig finansiell rådgivning og hjelper gründere, eiere av egne virksomheter og personer i liberale yrker med å investere klokt. Connectums partnere Henrik Tell, Richard Stott og Nils-Odd Tønnevold har til sammen mer enn 80 års erfaring med lage planer for sparing og investering som fungerer og leverer. Ring 22 12 46 40 eller send en e-post til info@connectum.no om du ønsker en uforpliktende og fortrolig samtale om dine mål og behov.

Del innlegget: