Storbritannia står foran to tunge politiske valg

Britene har alltid stått tydelig på siden av den mest idealistiske del av arbeidet for en ny politisk orden i Europa gjennom en fordypet EU-integrasjon. Det nye i dag er at høyresiden i britisk politikk er blitt ideologisert – slik vi også har sett det i USA – og at dens kritikk retter seg mot selve grunntanken i EU om en egen solidaritet blant Europas stater. Vi savner den pragmatismen som har vært britisk politikks adelsmerke gjennom århundrer, og opplever at Storbritannias rolle som et politisk stabilitetsanker er blitt svekket.

Statsminister David Cameron er havnet i en særdeles vanskelig politisk situasjon. I september i år skal Skottlands 5,3 millioner innbyggere – 10 prosent av United Kingdoms befolkning – stemme over spørsmålet om en løsrivelse fra Storbritannia. En slik løsrivelse er fremdeles ikke sannsynlig, men den kan på ingen måte utelukkes. Meningsmålingene forteller om en skrumpende avstand på under 10 prosent-poeng mellom tilhengerne av dagens ordning og motstanderne. De har halt innpå.

Første paradoks

Et problem for Cameron er at hans konservative parti ved valget i 2010 nesten ble utslettet i Skottland. Derfra sender hans parti bare et medlem til Underhuset i London. Det er også et paradoks at Det skotske nasjonale parti, SNP, som vil bryte opp en mer enn 300-årig integrasjon på den britiske halvøy, samtidig satser sterkt på å bli en del av den europeiske integrasjon i EU. Partiet nærmest lover at Skottland skal bli EU-medlem innen 18 måneder etter et mulig brudd med London.

Her har EU og kommisjonspresident Manuel Barroso pekt på at Skottland må stille som et helt vanlig søkerland til EU og forhandle seg gjennom en full pakke av nye og gamle EU-bestemmelser. Og Skottland må få støtte av alle de eksisterende 28 medlemsland, også av Storbritannia, under og etter forhandlingene.

Skulle skottene virkelig forlate Storbritannia, vil det samtidig innebære en merkbar – og smertefull – reduksjon av britenes politiske tyngde i Europa og i verden. Koordinatene i europeisk politikk vil bli justert. Britisk tenkning og britiske interesser vil telle litt mindre når Europas politiske og økonomiske spilleregler blir utformet.

Et politisk vågespill

Dette siste er også kjernen i debatten om folkeavstemning nummer to: Cameron lovet i januar i fjor en «inn-eller-ut»-avstemning om Storbritannias EU-medlemskap i 1917, hvis de konservative vinner det ordinære underhus-valget i 2015. For øyeblikket ligger Labour-opposisjonen noe foran på meningsmålingene – og valgutfallet er usikkert. Statsministeren presses ikke bare av en meget sterk fløy i sitt eget parti som vil ut av EU, men i voksende grad av det rene nei-til-EU-partiet UKIP, «UKs uavhengighetsparti».

En ting er at UKIP nå ligger an til å bli større enn de konservative ved valget til EU-parlament i mai i år. Enda viktigere for Cameron er det at dette partiet truer med å frata de konservative enhver mulighet for valgseier i 2015, fordi det splitter høyresidens velgere.

I denne situasjonen har Cameron valgt å skjerpe sin kritikk av EU og kreve forhandlinger om en reform av EU-samarbeidet, slik det nå finner sted. Han vil «hente avgjørelser tilbake fra Brussel», lover han. Andre land ønsker også justeringer. Politiske ledere i EU-landene ser at motstanden mot EUs regelverk er voksende blant velgerne, spesielt når det gjelder spørsmålet om arbeidsinnvandring. Men fri flyt av arbeidskraft, kapital, varer og ideer er selv kjernen i EU «indre marked», som ikke minst britene kjempet frem i 1980-årene.

Paradoks nummer to

Her møter Cameron et nytt paradoks: for å få flertall i EU for reformer trenger han støtte fra andre medlemsland, og ikke minst de nye i Øst-Europa. Men nettopp disse landene gjør han til sine motstandere innen EU, ved å forsøke å holde deres arbeidstakere ute. Å finne en riktig balanse her, blir uhyre vanskelig. Også Tyskland og andre «gamle» EU-land opplever et politisk press på grunn av arbeidsinnvandring. De kan kanskje være villige til å justere regelverket noe, med nye overgangsordninger. Men grunnprinsippet om et åpent EU må bevares. Det er ulikhetene i levestandard som får hundretusener av arbeidstakere i EU til å vandre, men nettopp denne vandringen bidrar jo også til å ujevne forskjellene i Europa.

Britene satser mye på at den tyske forbundskansleren, Angela Merkel, som også vil definere arbeidsdelingen mellom EU og nasjonalstatene klarere enn hittil. Kan hun bli Camerons allierte, et stykke på vei? Britene oppvarter henne i London denne uken; hun drikker te hos dronningen og får tale til Underhuset og Overhuset i det britiske parlament – en sjelden ære. Men der er like fullt ulikhetene som er mest i øyenfallende: Britene er bare med på en mindre del av EUs felles-prosjekter. For tyskerne er EU kjernen i deres Europa-politikk, dypt forandret også i den tyske grunnloven.

På EU-hold synes konsensus nå å være at britene og andre kan justere noe på regelverket, men ingen grunnleggende endring – som kunne tappe UKIP og høyrefløyen blant de konservative for støtte – ligger i kortene. Det vi ser er snarere at EU arbeider videre og at integrasjonen blir forsterket, også rundt euro-samarbeidet. Og neste emne er forsterket fransk-tysk militært samarbeid, spesielt når europeerne med Frankrike i spissen griper inn i truede afrikanske land.

EU-land lufter tanker om mer EU-samarbeid i forsvarssektoren. Men her avviser UK enhver form for EU-rolle.

Camerons regjering kjemper for en fortsatt plass for Storbritannia i EU, og de har bred støtte fra britisk næringsliv og fra City. Halvparten av britenes store utenrikshandel skjer med Europa. En isolasjon fra EUs felles marked ville samlet sett føre til et økonomisk tap for britene. Derfor må vi fremdeles betrakte en britisk utmarsj fra EU som mindre sannsynlig enn et fortsatt EU-medlemskap.

For britene er finanssenteret City en nøkkel-faktor når de drøfter sitt forhold til EU. Til manges overraskelse klarte City – med sin gamle, globale rolle og profesjonalitet – å utbygge sin posisjon i finansverdenen også etter at euro-en ble innført på kontinentet. Men vil dette kunne føres videre, når og hvis euro-krisen løses og valuta-samarbeidet fordypes, med sentrum i Frankfurt? Der reiser seg nå de nye kontor-tårnene for Den europeiske sentralbank. De skal være klar for innflytting ved årsskiftet.

Storbritannia med sin rike historiske erfaring og kanskje Europas beste diplomatiske korps kjemper en vanskelig kamp – og den blir enda vanskeligere for statsminister Cameron fordi hans egne svikter ham på hjemmebane. Han ønsker at Storbritannia skal fortsette som EU-medlem – men det er høyst usikkert om han har sitt eget parti og et samlet Storbritannia i ryggen.

Av: Connectums utenrikskommentator Nils Morten Udgaard

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten og har vært avisens korrespondent i London, Moskva og Bonn/Berlin. Han var statssekretær for utenrikspolitikk hos statsminister Kåre Willoch 1984-86, og professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Udgaard er utdannet statsviter fra Universitet i Oslo og har en doktorgrad fra London School of Economics.

Uansett hva som skjer i verden er vi der for å gi deg rådene du er best tjent med for å nå dine mål.

For rådgivning tilpasset ditt behov kontakt:

Richard Stott  90 72 27 80 / richard.stott@connectum.no
Nils-Odd Tønnevold  92 20 16 26 / nils.tonnevold@connectum.no

Del innlegget: