Ukraina-krigen: Fra vondt til mye verre for Russland

Som ringer i vannet når du kaster ut en sten kommer nå virkningene av beslutningen i Kreml om å gå til krig mot Ukraina. Tilbakeslagene er mange og problemene er store – men vi vet at om president Vladimir Putin satser alt, vil Russland stå frem som «vinner». Men hvor mye kan og vil han satse, det er spørsmålet som står sentralt etter hele tre måneders blodig krig. Her er tegnene mange og sprikende.

18-05-2022 | Kommentarer

Først bølgene: Nå har Sverige gitt opp sin 200-årige nøytralitet, og søkt beskyttelse som NATO-medlem. De stiller to betingelser: Ingen atomvåpen og ingen fremmede baser på svensk jord. Det er som en kopi av de norske NATO-forbeholdene, fra den gang Norge var stiftelses-medlem av NATO i 1949. Finland søker også NATOs beskyttelse som medlem – og uten å ta noen forbehold i første runde. Russland varsler «politisk-militære» mottiltak, mens den russiske president Vladimir Putin nøyer seg med å si at finnene begår «en feil», når den finske presidenten ringer ham på forhånd for å varsle om den finske avgjørelsen.

 

Den nordiske balansen 

Det vi opplever et at den over 70 år gamle «nordiske balansen» blir borte. Den sa at Norge orienterer seg mot Nord-Atlanteren, Sverige er nøytralt i midten, mens Finland skuer over skulderen mot Moskva. Men ny-orienteringen begynte allerede da Sverige og Finland gikk inn i EU fra 1. januar 1995. Og den fikk et tydelig militært innslag etter at Russland i 2014 «hentet hjem» Krim-halvøya med den gamle tsaristiske flåtebasen Sevastopol. Da søkte og fikk både Stockholm og Helsinki militære støtteavtaler med USA og Storbritannia – og et langt tettere samarbeid med NATO. Det som nå skjer i Norden kommer ikke overraskende. For Norge betyr det at forsvarsplanene må justeres – Nord-Atlanteren forblir viktigst p.g.a. de russiske atomubåtenes baser på Kola-halvøya, men vi blir mer involvert i forsvaret av de tre baltiske statene enn før. Og de ligger utsatt til.

 

De to største byene

Russernes plan i Ukraina var åpenbart å erobre landets statsorganer, ved et kupplignende angrep mot hovedstaden Kyiv. Det slo ynkelig feil. Og 31. mars kunngjorde den russiske generalstab – og ikke Putins folk i Kreml – at troppene trakk seg ut av det nordlige Ukraina for å konsentrere seg om Øst-Ukraina, om industriområdet Donbass i de to østlige provinsene Lukhansk og Donets. Men også der har de ukrainske styrkene påført russerne store tap, selv om de har måttet oppgi en god del land. Det er bemerkelsesverdig at ukrainerne har fordrevet russerne fra landets neste største by Kharkiv, og drevet dem tilbake til grensen mot Russland. Dermed er de to største byene i Ukraina under militær kontroll av ukrainerne.

 

Hvordan var dette mulig for Ukraina?

Mye av forklaringen ligger nok i ukrainernes overlegne kampmoral, og at moderne våpen strømmer inn vestfra, med USA i spissen, fulgt av britene og etter hvert av tallrike andre NATO-land, blant dem Norge. President Jo Biden ber Kongressen om en bevilgning på 33 milliarder dollar for våpen til ukrainerne, og får trolig flertall for dette.

Samtidig er det blitt klart at spesielt USA, Canada (begge med mange ukrainske innvandrere) og Storbritannia etter russernes kupp mot Krim i 2014 systematisk har trenet den ukrainske hær, med sikte på å nå det som utgjør NATOs standard for tropper som kan sendes ut i kamp. Det heter nå at ukrainerne bare hadde et til halvannet år igjen før de var oppe på dette nivået. I tillegg må vi ikke overse at Ukraina i åtte år har ført krig på lavflamme i øst mot separatister som får sterk russisk støtte.

På denne måten har Ukraina kunnet bygge opp en hær på 200.000 mann med veltrenede offiserer, og en reserve med et omfang som er antydet til 800.000 mann.

På russernes side meldes det om dårlig kampmoral, hos tropper – og høyere offiserer – som ble sendt ut i krigen uten forvarsel, eller servert en løgn om at de skulle ut på en manøver.

 

En sterk etterretning

Viktig er det også at Ukraina har bygget opp en moderne hær med NATOs normer, og at landet har en meget god etterretning. I tillegg har Ukraina-krisen fra første stund vist at USA har en forbløffende presis etterretning, som de deler med ukrainske styrker som er ute i felten. Dette er «sann-tid-etterretning» og forklarer noe av den taktiske suksess som ukrainske tropper har hatt. Det gjelder åpenbart også senkningen av den russiske flåtens flaggskip i Svartehavet, krysseren «Moskva».

 

Putins tale på den røde plass

En av puslespillbitene når vi skal vurdere utsiktene videre er Putins defensive tale ved den pompøse militær-paraden i Moskva den 9. mai. Han kunngjorde ingen seier – eller del-seier – og han nevnte ingenting om en mulig full mobilisering. Det ville kunne skape motvilje og protest i en befolkning som bare har fått høre om en «militær spesialoperasjon» for å slå ned «nynazisme» i Ukraina. Dyktige gravejournalister i vest og øst har dessuten fått ut fra lokale nett og aviser at de falne soldatene ikke kommer fra de sentrale deler av Russland – som regionene Moskva og St. Petersburg – med fra fjerne regioner, og at offiserer utgjør en betydelig andel av de falne som er registrert.

Det forteller om en ledelse som er redd for opinionen der denne teller mest.

 

Stoltenberg: Ukraina kan vinne krigen

Det vi ikke vet er hva som er Putins endelige mål for krigen. I sine taler like før invasjonen snakket ham om en slavisk nasjon som omfatter Russland, Ukraina og Hvite-Russland. Skal det være målet, kan vi vente en langvarig krig, mot et Ukraina som – i motsetning til Putins Russland – vender seg vestover og henter sine forbilder i vest.

Det er trolig at Putin må justere sitt opprinnelige krigsmål, men vi vet ingenting om hvor langt han da vil gå. Holder han fast på sitt opprinnelige krigsmål, risikerer han å miste en siste rest av støtte i den lille gruppen av toppledere som omgir ham i Kreml. Det gjelder ikke minst de militære lederne.

Av Dr. Nils Morten Udgaard

  

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, statssekretær for utenrikspolitikk på Statsministerens Kontor, hos statsminister Kåre Willoch, 1984-86 og professor II i Bergen 1991-1997. Han er statsviter fra Universitetet i Oslo og har en Ph.D. fra London School of Economics.  Udgaards liste over artikler og kommentarer i Aftenposten og andre kvalitetspublikasjoner og foredrag for tankesmien Civita og andre betydelige fora er for lang til å nevne. 

Connectum feirer i år 20-års jubileum (2002-2022) og er den eneste investeringsrådgiveren i Norge som er sertifisert av CEFEX (The Centre for Fiduciary Excellence) og oppfyller kravene til «Global best fiduciary practice».  Connectum er kanskje landets fremste kompetansemiljø basert på evidensbasert investeringsstrategi, fullstendig uavhengig rådgivning og personlig oppfølging av erfarne eksperter. Det har resultert i robuste porteføljer som i årevis har levert i storm og stille.

Ta kontakt med en av firmaets partnere, Richard Stott eller Nils-Odd Tønnevold, for å få råd og hjelp. Richard treffes på telefon 90 72 27 80 / richard.stott@connectum.no og Nils-Odd på telefon 92 20 16 26 / nils.tonnevold@connectum.no eller se connectum.no for mer informasjon.

Del gjerne innlegget: