USA versus Kina er verdenspolitikkens nye akse – hvilken betydning har Taiwan i dette maktspillet?

«The Long Game: China’s Grand Strategy To Displace American Order» heter en ny bok av forskeren Rush Doshi, som mener at Beijings langsiktige plan er å erstatte USA som verdens mektigste land. Og nå er forfatteren rådgiver for USAs president Joe Biden, med arbeidsplass i Det hvite hus.

Mye står på spill, og kontaktene på topp-plan har vært få. Men de siste ukene har det skjedd noe som – kanskje – kan gi et signal om veien videre. Først dukket det opp et felles dokument fra USA og Kina på miljø-toppmøtet i Glasgow, der verdens to største forurensere lovet å engasjere seg i FNs miljøkamp. Ordene var vage, men de ga hverandre (og verden) et tilsagn om å arbeide for å redusere CO2-utslipp. Og de minnet hverandre om et gjensidig løfte om å eliminere internasjonal støtte for kull-kraftverk. Det er ikke mye, men det peker i riktig retning.

Men viktigere var trolig det første tre timer lange videomøte mellom Biden og den kinesiske lederen Xi Jinping, mindre enn en uke etter den felles miljø-erklæringen. Etter videomøtet er det blitt kjent at de to topplederne også snakket om et så delikat emne som atomvåpen. Her er Kina inne i en langspurt for å bygge opp sitt arsenal. Hittil har de to landene ikke gått inn i samtaler om atomvåpnene, men nå endte samtalen med en forståelse – det kan leses mellom linjene – om å ha samtaler om (ifølge amerikanerne) «tiltak for å redusere risiko eller muligheter for misforståelser og å ta opp potensielt destabiliserende utviklinger».

I Sovjet-unionens fotsport?

Dette minner om USAs og Sovjet-ledernes lange vei frem til den første brede avtale om våpenkontroll, den såkalte SALT-avtalen fra 1972, om de strategiske atomvåpnene.  Det gikk 27 år fra den første bruk av atomvåpen mot Japan i august 1945 til SALT ble undertegnet i Moskva i mai 1972. Jeg var den gang tilstede som Moskva-korrespondent. Det som slo oss den gang var først og fremst hvilken vekt russerne la på den anerkjennelse som likeverdig partner med USA, som fulgte med avtalen.

Siden er det bygget opp et ganske bredt avtaleverk om atomvåpen, først og fremst mellom Washington og Moskva, til tross for fortsatt uenighet om hvem som overholder og ikke overholder de enkelte punkter i avtalene. Og «strategisk stabilitet» har hele tiden vært målestokken.

Kan vi nå vente en lignende utvikling i forholdet USA-Kina? Etterkrigstiden har vist at atomvåpnene er et – grotesk – «adelsmerke» i storpolitikken. Ifølge USA er Kina nå i ferd med å forlate sin doktrine om et «minimums-forsvar» med atomvåpen (anslått til 200-250) og er i gang med et program som vil føre dem frem til ca. 1000 atom-raketter i 2030. Og kineserne har i sommer testet avanserte supersoniske raketter i 4-5 ganger lydens hastighet. Dette var raketter som underveis kunne avfyre atomladninger mot utvalgte mål. De kunne også – i teorien – angripe fra syd – over Sydpolen – om dermed unngå USAs anti-rakettforsvar som er rettet mot atomraketter på den nordlige halvkule, ifølge britiske eksperter.

Misforståelser om en ny «kald krig»

Vi ser i dag politiske sjakktrekk som minner oss om etterkrigstidens «kalde krig». USA bygger opp allianser Asia, i første rekke med Australia – som får tilgang til USAs atomteknologi for fremdrift av atomdrevne ubåter. Hittil er Storbritannia det eneste land som har fått en slik åpning, og det var lenge siden – i 1958! Men også med Japan samarbeider USA tett, nå som før, selv om den nye japanske regjeringen er tydelig tilbakeholdende i forholdet til Kina. Sør-Korea står USA nær, og India har rådslagninger med USA, som også har et godt forhold til Vietnam og ikke minst til Filippinene, med viktige amerikanske militærbaser.

Men det er mer som skiller situasjonen i dag fra forholdene mellom øst og vest etter 1945. Det var ingen toppmøter (og ingen video-konferanser!) mellom øst og vest i årene 1945-1955, etter Stalins død. Den avgjørende ulikhet er at Sovjet-Unionen aldri opparbeidet noen virkelig viktig handel med de vestlige land. Kina, derimot, har bygget opp sin velstand – i et historisk enestående omfang – gjennom bred handel med vestlige og andre land. I dag er Tysklands handel med Kina like stor som tysk handel med USA – og Tyskland er verdens fjerde største økonomi. Kinesiske selskaper boltrer seg på børsene i USA og henter inn to – og tresifrete milliardbeløp i dollar til sin virksomhet i Kina. USAs «tech-selskaper» har lagt store deler av sin produksjon til Kina. Og Kina er den amerikanske stats største utenlandske långiver. Det er til og med slik at når et stort kinesiske boligbyggeselskap kommer opp i problemer, da frykter USAs sentralbank for negative virkninger for amerikansk økonomi.

USA, Kissinger og Taiwan

Det vanskeligste spørsmålet mellom Kina og USA er Taiwans status – en øy med 23 millioner innbyggere – de fleste etniske kinesere, som har bygget opp en asiatisk mønsterstat med en verdensledende chip-industri. Det er en historiens ironi at da Henry Kissinger – som president Richard Nixons rådgiver – i 1971 dro på hemmelig oppdrag til Beijing, da brakte han også det isolerte kommunist-Kina inn på den diplomatiske scene. Verdenssituasjonen endret seg. Russerne hev seg rundt og inngikk Strategic Arms Limitation Treaty (SALT) med USA året etter.

Men prisen Kissinger måtte betale var å godta Beijings formel om «ett Kina og to systemer» – dvs. at Taiwan ikke lenger skulle anerkjennes som en suveren stat (men indirekte som en del av Kina), samtidig som samfunnssystemene kunne være ulike i Kina og på Taiwan. Det er dette striden nå gjelder: USA støtter Taiwan uformelt og advarer (sammen med Australia) mot kinesiske militæroperasjoner nær Taiwan.

I sine memoarer forteller Kissinger at Mao – Kinas leder i 1972 – på egenhånd tok opp Taiwan overfor Nixon som var på besøk og sa at «den lille saken er Taiwan; den store saken er verden».

For president Xi er Taiwan i dag neppe «den lille saken».

Av Dr. Nils Morten Udgaard

_____________________________________________________________________________________________________________

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, statssekretær for utenrikspolitikk på Statsministerens Kontor, hos Kåre Willoch, 1984-86 og professor II i Bergen 1991-1997. Han er statsviter fra Universitetet i Oslo og har en Ph.D. fra London School of Economics.  Udgaards liste over artikler og kommentarer i Aftenposten og andre kvalitetspublikasjoner og foredrag for tankesmien Civita og andre betydelige fora er for lang til å nevne.

Connectum ble stiftet i 2002 og er den eneste investeringsrådgiveren i Norge som er sertifisert av CEFEX (The Centre for Fiduciary Excellence) og oppfyller kravene til «Global best fiduciary practice».  Connectum er kanskje landets fremste kompetansemiljø basert på evidensbasert investeringsstrategi, fullstendig uavhengig rådgivning og personlig oppfølging av erfarne eksperter. Resultatene taler for seg selv.

Ta kontakt med en av partnerne for å få vite mer: www.connectum.no

Del gjerne innlegget: