Andrea, Author at Connectum

«The Long Game: China’s Grand Strategy To Displace American Order» heter en ny bok av forskeren Rush Doshi, som mener at Beijings langsiktige plan er å erstatte USA som verdens mektigste land. Og nå er forfatteren rådgiver for USAs president Joe Biden, med arbeidsplass i Det hvite hus.

Mye står på spill, og kontaktene på topp-plan har vært få. Men de siste ukene har det skjedd noe som – kanskje – kan gi et signal om veien videre. Først dukket det opp et felles dokument fra USA og Kina på miljø-toppmøtet i Glasgow, der verdens to største forurensere lovet å engasjere seg i FNs miljøkamp. Ordene var vage, men de ga hverandre (og verden) et tilsagn om å arbeide for å redusere CO2-utslipp. Og de minnet hverandre om et gjensidig løfte om å eliminere internasjonal støtte for kull-kraftverk. Det er ikke mye, men det peker i riktig retning.

Men viktigere var trolig det første tre timer lange videomøte mellom Biden og den kinesiske lederen Xi Jinping, mindre enn en uke etter den felles miljø-erklæringen. Etter videomøtet er det blitt kjent at de to topplederne også snakket om et så delikat emne som atomvåpen. Her er Kina inne i en langspurt for å bygge opp sitt arsenal. Hittil har de to landene ikke gått inn i samtaler om atomvåpnene, men nå endte samtalen med en forståelse – det kan leses mellom linjene – om å ha samtaler om (ifølge amerikanerne) «tiltak for å redusere risiko eller muligheter for misforståelser og å ta opp potensielt destabiliserende utviklinger».

I Sovjet-unionens fotsport?

Dette minner om USAs og Sovjet-ledernes lange vei frem til den første brede avtale om våpenkontroll, den såkalte SALT-avtalen fra 1972, om de strategiske atomvåpnene. Det gikk 27 år fra den første bruk av atomvåpen mot Japan i august 1945 til SALT ble undertegnet i Moskva i mai 1972. Jeg var den gang tilstede som Moskva-korrespondent. Det som slo oss den gang var først og fremst hvilken vekt russerne la på den anerkjennelse som likeverdig partner med USA, som fulgte med avtalen.

Siden er det bygget opp et ganske bredt avtaleverk om atomvåpen, først og fremst mellom Washington og Moskva, til tross for fortsatt uenighet om hvem som overholder og ikke overholder de enkelte punkter i avtalene. Og «strategisk stabilitet» har hele tiden vært målestokken.

Kan vi nå vente en lignende utvikling i forholdet USA-Kina? Etterkrigstiden har vist at atomvåpnene er et – grotesk – «adelsmerke» i storpolitikken. Ifølge USA er Kina nå i ferd med å forlate sin doktrine om et «minimums-forsvar» med atomvåpen (anslått til 200-250) og er i gang med et program som vil føre dem frem til ca. 1000 atom-raketter i 2030. Og kineserne har i sommer testet avanserte supersoniske raketter i 4-5 ganger lydens hastighet. Dette var raketter som underveis kunne avfyre atomladninger mot utvalgte mål. De kunne også – i teorien – angripe fra syd – over Sydpolen – om dermed unngå USAs anti-rakettforsvar som er rettet mot atomraketter på den nordlige halvkule, ifølge britiske eksperter.

Misforståelser om en ny «kald krig»

Vi ser i dag politiske sjakktrekk som minner oss om etterkrigstidens «kalde krig». USA bygger opp allianser Asia, i første rekke med Australia – som får tilgang til USAs atomteknologi for fremdrift av atomdrevne ubåter. Hittil er Storbritannia det eneste land som har fått en slik åpning, og det var lenge siden – i 1958! Men også med Japan samarbeider USA tett, nå som før, selv om den nye japanske regjeringen er tydelig tilbakeholdende i forholdet til Kina. Sør-Korea står USA nær, og India har rådslagninger med USA, som også har et godt forhold til Vietnam og ikke minst til Filippinene, med viktige amerikanske militærbaser.

Men det er mer som skiller situasjonen i dag fra forholdene mellom øst og vest etter 1945. Det var ingen toppmøter (og ingen video-konferanser!) mellom øst og vest i årene 1945-1955, etter Stalins død. Den avgjørende ulikhet er at Sovjet-Unionen aldri opparbeidet noen virkelig viktig handel med de vestlige land. Kina, derimot, har bygget opp sin velstand – i et historisk enestående omfang – gjennom bred handel med vestlige og andre land. I dag er Tysklands handel med Kina like stor som tysk handel med USA – og Tyskland er verdens fjerde største økonomi. Kinesiske selskaper boltrer seg på børsene i USA og henter inn to – og tresifrete milliardbeløp i dollar til sin virksomhet i Kina. USAs «tech-selskaper» har lagt store deler av sin produksjon til Kina. Og Kina er den amerikanske stats største utenlandske långiver. Det er til og med slik at når et stort kinesiske boligbyggeselskap kommer opp i problemer, da frykter USAs sentralbank for negative virkninger for amerikansk økonomi.

USA, Kissinger og Taiwan

Det vanskeligste spørsmålet mellom Kina og USA er Taiwans status – en øy med 23 millioner innbyggere – de fleste etniske kinesere, som har bygget opp en asiatisk mønsterstat med en verdensledende chip-industri. Det er en historiens ironi at da Henry Kissinger – som president Richard Nixons rådgiver – i 1971 dro på hemmelig oppdrag til Beijing, da brakte han også det isolerte kommunist-Kina inn på den diplomatiske scene. Verdenssituasjonen endret seg. Russerne hev seg rundt og inngikk Strategic Arms Limitation Treaty (SALT) med USA året etter.

Men prisen Kissinger måtte betale var å godta Beijings formel om «ett Kina og to systemer» – dvs. at Taiwan ikke lenger skulle anerkjennes som en suveren stat (men indirekte som en del av Kina), samtidig som samfunnssystemene kunne være ulike i Kina og på Taiwan. Det er dette striden nå gjelder: USA støtter Taiwan uformelt og advarer (sammen med Australia) mot kinesiske militæroperasjoner nær Taiwan.

I sine memoarer forteller Kissinger at Mao – Kinas leder i 1972 – på egenhånd tok opp Taiwan overfor Nixon som var på besøk og sa at «den lille saken er Taiwan; den store saken er verden».

For president Xi er Taiwan i dag neppe «den lille saken».

Av Dr. Nils Morten Udgaard

_____________________________________________________________________________________________________________

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, statssekretær for utenrikspolitikk på Statsministerens Kontor, hos Kåre Willoch, 1984-86 og professor II i Bergen 1991-1997. Han er statsviter fra Universitetet i Oslo og har en Ph.D. fra London School of Economics. Udgaards liste over artikler og kommentarer i Aftenposten og andre kvalitetspublikasjoner og foredrag for tankesmien Civita og andre betydelige fora er for lang til å nevne.

Connectum ble stiftet i 2002 og er den eneste investeringsrådgiveren i Norge som er sertifisert av CEFEX (The Centre for Fiduciary Excellence) og oppfyller kravene til «Global best fiduciary practice». Connectum er kanskje landets fremste kompetansemiljø basert på evidensbasert investeringsstrategi, fullstendig uavhengig rådgivning og personlig oppfølging av erfarne eksperter. Resultatene taler for seg selv.

Ta kontakt med en av partnerne for å få vite mer: www.connectum.no

Del gjerne innlegget:

Publisert 3. nov. 2021 i Finansavisen.

– Den største risikoen for de fleste investorer er å basere seg på en tro på at noen vet hvordan markedene kommer til å bevege seg i nær fremtid, hevder gründer og adm. direktør Richard Stott i rådgivningsselskapet Connectum.

– Markeder er vanligvis mye bedre til å assimilere informasjon enn analytikere, «guruer», strateger og økonomer, så det er best å ignorere disse «ekspertene».

Det viktige, ifølge Stott, er å ha en fornuftig langsiktig investeringsstrategi og etterleve den på en disiplinert og rasjonell måte.

«Den største risikoen for de fleste investorer er å tro at noen vet hvordan markedene kommer til å bevege seg i nær fremtid»

– Richard Stott, Connectum Capital Management

Fire–fem fond er nok

– Fire–fem fond er alt du trenger for å bygge en svært godt diversifisert portefølje som dekker de viktigste aktivaklassene, fortsetter rådgiveren.

– Da vil alle investeringene i din portefølje være likvide, mens kostnadene vil være lave.

Innen hver kategori anbefaler Stott det han kaller «systematisk forvaltede fond» som bruker mekaniske regler til å velge aksjer med særskilte egenskaper.

– De fjerner de mange feilene og mindreavkastningen som ofte er resultatet når man bruker menneskelig dømmekraft for å plukke ut hvilke selskaper man skal investere i, forklarer han.

Liker systematisk forvaltning

Blant aksjefondene nevner Stott såkalte «faktorfond».

– De er systematisk forvaltet og gir eksponering mot så vel vekstmarkeder og industriland, forteller han.

– Dessuten kan du få den eksponeringen vi mener er ønskelig mot markedssegmenter som over tid har gitt høyere langsiktig avkastning enn verdensindeksen, som små selskaper og underprisede selskaper.

Ifølge Stott er det også en god idé å inkludere et eiendomsfond i porteføljen.

– Her vil vi anbefale eiendomsindeksfond som er likvide og fokuserer på børsnoterte eiendomsinvesteringer i industriland gjennom REITs, sier han.

Unngår aktiv forvaltning

I tillegg kommer et fond som fokuserer på korte obligasjoner av høy kredittkvalitet.

– Det bidrar til å gjøre porteføljen robust og stabil når aksjemarkedene faller, forklarer Connectum-sjefen.

Uansett markedssyn og aktivaklasse fraråder han bruk av «aktive» forvaltere som antyder at de er smartere enn markedet.

– Svært få slår markedet over tid, og det er aldri de samme i den følgende lange perioden, sier han.

– De som hevder at de konsekvent kan velge forvaltere som gjør det bedre enn markedet lyver eller er uopplyste.

Stott liker heller ikke private equity-fond, venturekapital-fond eller hedgefond. Han påpeker at forvalterne generelt tjener bedre på slike produkter enn det fondenes investorer gjør.

Skrevet av Thomas Hilmersen

_____________________________________________________________________________________________________________

Connectum ble stiftet i 2002 og er den eneste investeringsrådgiveren i Norge som er sertifisert av CEFEX (The Centre for Fiduciary Excellence) og oppfyller kravene til «Global best fiduciary practice». Connectum er kanskje landets fremste kompetansemiljø innen investeringsstrategi basert på systematisk forvaltede fond, regelstyrt rebalansering og personlig oppfølging av erfarne eksperter. Resultatene taler for seg selv.

Ta kontakt med en av partnerne for å få vite mer: www.connectum.no

Del gjerne innlegget:

Bare USA kunne maktet dette, med sine enorme militære og sivile ressurser, med sin sterke etterretning og sin sikring av flytrafikken mot anslag i luften. Men Afghanistan er også et varsel om en ny amerikansk tenkning, som president Jo Biden formulerte slik i sin tale da evakueringen var forbi: Vedtaket om å trekke seg ut var «slutten på en epoke med større militære operasjoner for å forandre andre land. Vi så at et oppdrag for å stanse terrorisme fra Afghanistan, få terroristene til å stanse sine angrep, ble omformet til et angrep mot terror og en nasjonsbygging, et forsøk på å skape et demokratisk, enhetlig og forenet Afghanistan. Dette er noe som aldri hadde eksistert gjennom århundrer av afghansk historie. Det at vi forlater denne tenkemåten og disse formene for storstilet troppe-innsats vil gjøre oss sterkere og mer effektive og tryggere hjemme hos oss selv».

Klarere kan det vanskelig sies. Omformingen av Afghanistan er ikke i USAs nasjonale interesse. Omformingen av USA selv – med stor satsing på infrastruktur, bedre skoler, kamp mot fattigdom og for flere arbeidsplasser i en industri som ikke flytter ut av landet: Dette er Bidens prioritet – og det er en målsetting som også Europa støtter. For det er en slik politikk på USAs hjemmebane som gir oss den beste beskyttelse mot en tenkemåte som kan gi oss og verden en ny (eller den gamle) Donald Trump i Det hvite hus, en gang i fremtiden.

En realitet avdekkes

Det er i dette perspektiv at vi bør se hendelsene rundt Afghanistan. Men samtidig bør vi se at det er stemningene i USA og de politiske forskyvninger i Washingtons politiske miljø alene som bestemmer politikkens retning – også der den berører andre land, som Norge. Vi var fullt tilstede i Afghanistan. Allierte blir ikke rådspurt, og knapt informert om USAs militære disposisjoner. Bildet er komplisert, for på samme tid som Biden fremhever «USAs nasjonale interesser» som avgjørende, sier han at menneskerettighetene «vil være det sentrale i vår utenrikspolitikk».

Det avdekker en realitet som har vært uendret siden 1945: De vestlige lands ytre sikkerhet er overlatt til USA. Vi må rette oss etter amerikanernes prioriteringer, selv i et Afghanistan som midt på sommeren i år hadde 2.500 amerikanske og over 8.000 europeiske soldater i landet (de fleste av dem briter og tyskere). Afghanistans egen nasjonale hær klappet sammen da utlendingene dro og USA trakk tilbake både sin flystøtte og sitt avgjørende bidrag med etterretning på stedet. Det var aldri aktuelt at f.eks. briter eller tyskere skulle overta kontrollen over Kabul flyplass, sikre trafikken mot angrep og sørge for nesten total overvåkning. Det kunne bare USA gjøre.

Kina er alltid i bakgrunnen

President Biden har ikke lagt skjul på at forholdet til Kina nå er styrende for USA. Amerikanerne har nå som før europeernes fulle støtte når de vil sette foten ned for autoritære regimer – i Kina og Russland i første rekke – og forsvare de åpne, demokratiske samfunn. USAs mål er enkelt: Landet skal forbli den dominerende stat i verden – og vil ikke overlate denne rollen til Kina, selv om Kina etter hvert kan bli den økonomisk sterkeste stat.

Ikke bare USA, men også europeiske land og asiatiske naboland er blitt mer på vakt mot kinesisk pågåenhet økonomisk, politisk og militært. I juni i år nedla president Biden forbud mot at amerikanske firmaer investerer i 89 navngitte kinesiske firmaer, med relevans for USAs sikkerhet. På kinesisk side ser vi at landets leder, president Xi, bremser kinesiske firmaers innhenting av kapital på de store amerikanske børsene. Mangesifrede milliardbeløp i dollar har beveget seg frem og tilbake mellom næringslivet i USA og Kina. Nå blir bremsene slått (forsiktig) på, også i Europa som har skjerpet sin årvåkenhet overfor kinesiske firma-oppkjøp.

Vanskelig balansegang

Dette er en vanskelig balansegang: Det velrennomerte «Institutt for verdensøkonomi» i Kiel i Tyskland peker i en fersk studie på at en ensidig økonomisk frakobling fra Kina ville bety et årlig inntektstap i EU på anslagsvis 134 milliarder euro. Og hardest rammet blir Tyskland, som har satset på handel og direkteinvesteringer i Kina. Det er kanskje forklaringen på at når de store landene i Europa viser militære muskler i Asia, da ser vi forskjeller: Briter og franskmenn sender begge et hangerskap østover, mens tyskerne (som ikke har noe hangarskip) nøyer seg med å sende en fregatt, som til og med legger inn et vennskapsbesøk i Shanghai. Samtidig driver USA og Japan felles flåteøvelser i asiatiske farvann, og franske styrker deltar for første gang i internasjonale militærøvelser i Japan.

Krevende dialog USA-Kina

En virkelig dialog mellom USA og Kina er knapt kommet i gang. Presidentene Biden og Xi, har snakket med hverandre to ganger på telefon, og Xi har advart USA mot skritt som vil gjøre et samarbeid om klima vanskeligere. På samme tid ser vi at Xi strammer tøylene internt i Kina: hans tanker – som i sin tid Maos tanker – blir pliktlektyre for titalls millioner av kinesiske skole-elever. Utenlandske skoler i Kina – meget populære blant ærgjerrige foreldre – blir nå bygget ned og utenlandske lærere drar hjem.

Hva gjør Europa?

Fra EU kommer det nå som før forslag og utredninger om et nærmere europeisk samarbeid om forsvar og sikkerhet, men uten håndfaste nye skritt. Europas samarbeid med USA er nøkkelen til den selvhevdelse som «Vesten» – ofte definert som «den nord-atlantiske verden» – etterstreber og vil forsvare. Her er NATO nå som før den avgjørende institusjon. Alliansens norske generalsekretær, Jens Stoltenberg, peker kontinuerlig på at samarbeidet USA-Europa er avgjørende, og hans innsats høster anerkjennelse fra begge sider av Atlanterhavet. Han – det vil si NATO – ble til og med invitert til G-7-toppmøtet i Storbritannia i sommer.

Vi må regne med at Europa nok vil gjøre noe mer for forsvaret, men vil leve videre som den prefererte allierte for USA, og dermed vil leve med at de store avgjørelsene fattes i Washington. Det har stort sett virket bra i trekvart århundre. USA sitter med kontroll over verdens avgjørende valuta –USAs dollar – og amerikanerne har verdens beste utbyggede militære apparat. Et eksempel: Kina bygger nå sitt tredje hangarskip; USA har allerede 11 hangarskip som drar rundt i verden (ett var i Barentshavet for tre år siden) og viser frem USAs evne til å anvende militær makt. Men nå skal denne makten brukes mer forsiktig, og innenlandske og sivile behov tilgodesees mer – ifølge president Bidens begrunnelse for uttrekningen fra Kabul.

Av Dr. Nils Morten Udgaard

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, statssekretær for utenrikspolitikk på Statsministerens Kontor, hos Kåre Willoch, 1984-86 og professor II i Bergen 1991-1997. Han er statsviter fra Universitetet i Oslo og har en Ph.D. fra London School of Economics. Udgaards liste over artikler og kommentarer i Aftenposten og andre kvalitetspublikasjoner og foredrag for tankesmien Civita og andre betydelige fora er for lang til å nevne.

Connectum ble stiftet i 2002 og er den eneste investeringsrådgiveren i Norge som er sertifisert av CEFEX (The Centre for Fiduciary Excellence) og oppfyller kravene til «Global best fiduciary practice». Connectum er kanskje landets fremste kompetansemiljø innen investeringsstrategi basert på systematisk forvaltede fond, regelstyrt rebalansering og personlig oppfølging av erfarne eksperter. Resultatene taler for seg selv.

Ta kontakt med en av partnerne for å få vite mer: www.connectum.no

Del gjerne innlegget:

Innlegget stod på trykk i Finansavisen 27.7.2021. Dr. Nils-Odd Tønnevold intervjuet av Thomas Hilmersen

– Investorer har en tendens til å fokusere på markeder eller selskaper de mener de kjenner og forstår, typisk i hjemmemarkedet, konstaterer gründer og partner Nils-Odd Tønnevold i Connectum Capital Management.

– Verden er imidlertid mer enn Oslo Børs.

Problemet, ifølge investeringsrådgiveren, er at kjennskap ikke gir forståelse eller øker sannsynligheten for bedre avkastning.

– Det klassiske eksemplet er de ansatte i Enron, som investerte sin pensjonskapital i selskapets aksjer og tapte alt da konsernet kollapset, forteller han.

– Også profesjonelle investorer lot seg blende og lure.

«Investorer har en tendens til å fokusere på markeder eller selskaper de tror de kjenner og forstår…»

Ingen Skagen-tilhenger

Løsningen er heller ikke å satse på globale, aktivt forvaltede aksjefond som har levert høy avkastning over tid, som Skagen Global.

– Vi har i mange år ment at Skagen-fondene tar for mye betalt, og deres risiko er konsentrert ved at de bare investerer i relativt få selskaper, forklarer Tønnevold.

– Og ettersom de velger ut små underprisede selskaper, kan aksjeplukkingen med fordel foregå maskinelt – noe systematisk forvaltede faktorfond kan gjøre både bedre og billigere.

Connectum-gründeren påpeker videre at Skagen i de seneste årene har slitt med å holde tritt med indeksnære fond med lave kostnader.

– Deres historikk viser at de var heldige og traff godt i noen få enkeltår, som følge av dyktighet – som ikke er unikt – og flaks, tilføyer han.

Liker kvalitetsobligasjoner

Tønnevold mener dessuten at høyt ratede selskaps- og statsobligasjoner fortsatt burde inkluderes i en balansert portefølje – til tross for at de for tiden betaler historisk lave renter.

– Slike verdipapirer gir likviditet til en portefølje nettopp når det er nødvendig og bidrar til å dempe effekten av større børsfall, påpeker han.

– I tillegg anbefaler vi systematisk forvaltede fond, i praksis indeksfond og indeksnære faktorfond som fokuserer på bred, global diversifisering fremfor bestemte markeder, sektorer eller temaer.

To av Tønnevolds favoritter innenfor disse kategoriene er Dimensional Global Fixed Income Fund og Dimensional Emerging Markets LC Core Equity Fund.

Faktorer gir meravkastning

Rådgiveren nevner også «faktorfond»; bredt diversifiserte, systematiske fond som gir eksponering mot særskilte faktorer som over lengre perioder har gitt betydelig meravkastning utover hovedindeksene.

– Vi venter at meravkastningen vil vedvare, og kombinert med regelstyrt rebalansering har faktorfondene vist seg å fungere svært godt, sier Tønnevold.

Dimensional Global Core Sustainable Equity Fund og Dimensional Global Targeted Value Fund er to eksempler.

– For øvrig bør en veldiversifisert portefølje inneholde globale REIT-fond som gir tilgang til den litt forskjellige avkastningsprofilen som tilbys av denne aktivaklassen, sier Tønnevold.

– Her liker vi blant annet Blackrock ishares Developed Markets Property Yield ETF.

___________________________________________________________________________________________________________________

Connectum ble stiftet i 2002 og er den eneste investeringsrådgiveren i Norge som er sertifisert av CEFEX (The Centre for Fiduciary Excellence) og oppfyller kravene til «Global best fiduciary practice». Connectum er kanskje landets fremste ekspert på å utforme syretestede investeringsstrategier og robuste porteføljer. I årenes løp har Connectum utviklet en egen metodikk for å sikre kvalitet i rådgivningen og en proprietær faktormodell for å få markedsavkastningen fra valgte aktivaklasser, markeder og segmenter. Dette har stått sin test over 19 år og har levert resultater i særklasse.

Del gjerne innlegget:

Det som kjennetegner Biden er hans lange erfaring fra sentrale posisjoner i Kongressen og fra hans åtte år som Barack Obamas visepresident. Biden demonstrerer hva erfaring betyr i politikken. Og han satser på diplomatiet, på kompromissets kunst, snarere enn på militær muskelbruk.

Bidens mål er «en regelbasert internasjonal orden» og ikke en krig for å innføre demokrati – slik en av hans forgjengere, Bush jr. forsøkte gjennom Irak-krigen i 2003.

Det slående ved Bidens toppmøter i Europa er hvor beredt USAs partnere er til å støtte opp om en målrettet politikk fra Washingtons side. Tiden var moden for en handlekraftig president.

Biden fikk helhjertet støtte fra NATO, som for første gang satte seg som mål å bremse Kina. NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg: «Russland og Kina står i spissen for en autoritær «pushback» mot den regelbassertet internasjonale orden», sa han og tilføyde «Kina opptrer selvhevdende på den globale scene. NATO ser ikke på Kina som en motstander. Det finnes muligheter for å engasjere Beijing. På områder som handel, klima og rustningskontroll. Men vi må se klart hvilken utfordring Kina representerer».

Europeisk oppslutning

I Europa var det nesten bare statsminister Erna Solberg som åpent advarte mot å «flytte» NATO til konflikt-områder i Asia. Hennes EU-kolleger valgte å vente og se. De opplevet en USA-president som omfavnet EU og kom europeerne i møte på viktige punkter. Han har – for de neste fem årene – bilagt den gamle striden mellom USA og EU om statssubsidier for Airbus og Boeing. Og han har sagt et nølende «ja» til gassledningen North Stream 2 fra Russland til Tyskland. Like viktig er at Biden vil etablere samarbeidskomiteer mellom USA og EU for å dempe strid om handel i fremtiden. Han vil ha EU med på laget – og EU svarte «ja».

For EU betyr dette at geopolitiske ambisjoner – ikke minst hos Frankrike – om et EU som skulle spille en selvstendig rolle mellom USA og Russland/Kina er lagt til side. USA forsetter som Europas militære beskytter. For de øst-europeiske landene er det nå som før bare USA som gir den nødvendige garantien mot press og overgrep fra Russland.

EUs atlantiske orientering

Her er det interessant at den høyre-radikale utfordring mot EU er sterkt svekket i flere viktige medlemsland. I Italia er den radiale anti-EU-bevegelsen «Fem stjerner» svekket, og det samme er Nasjonal Fronts Marine Le Pen i Frankrike. Italia regjeres av tidligere sjef for EUs sentralbank, Mario Draghi – med en pro-atlantisk kurs. Marine Le Pen vil ikke lenger avskaffe Euroen i Frankrike og ta landet ut av EU – og hun gjør det dårlig i nyere regionalvalg.

Draghi samarbeider tett med Frankrikes Emmanuel Macron, som har lagt sitt fremstøt for «et suverent EU» til side. Nå som før vil USA være Europas og EUs militære beskytter – selv om EU i år for første gang får et ganske beskjedent militær-budsjett, på en milliard euro. Det er også noe nytt, under Jens Stoltenberg, at NATO og EU samarbeider ganske tett – og kan samarbeide mye mer i fremtiden. NATO er i praksis også EUs forsvarsallianse. Ikke-NATO-land som Sverige og Finland sikrer seg gjennom avtaler med USA og et tett partnerskap med NATO i Brussel.

Teknologiske samarbeid

Når atmosfæren for samarbeid er så god som i dag mellom USA og EU, ligger det også an til et tett samarbeide om fremtidens teknologiske utfordringer – om cyber, om AI, om spillereglene på nettet og om personvern i en tid der den totale overvåkning av samfunnet er mulig – slik vi allerede ser i Kina.

Her som i andre deler av politikken står dragkampen om definisjonsmakten – om hvem som i siste instans definerer reglene for en regelbasert internasjonal orden. Det har hittil langt på vei vært USA – og til dels Europa – og det er slik USA og EU vil ha det også i fremtiden.

Tyskland i klemme

Det landet som møter de største problemene ved en skarpere kurs overfor Kina er dagens Tyskland. Nå er Kina blitt Tysklands største eksportmarked, og den tyske bilindustrien – landets viktigste – har klart seg bra, takket være markedet i Kina. Det har reddet Volkswagen-konsernet i en vanskelig overgangstid. Og teknologi-konsernet Mercedes Benz hadde i fjor 12 % av sin omsetning i Tyskland – og godt over 30% i Kina.

I det hele tatt er den økonomiske sammen-fletting av Kina og de vestlige land tettere enn mange er klar over. USAs IT-giganter produserer i Kina og har gjort det lenge – og Kina er den største långiver for USAs store statsgjeld. Her er det mye som må sorteres ut, om Vesten skal forsøke å bremse Kinas politiske og økonomiske opptur.

Taiwan måler spenningen

Det er i Taiwan-stredet at vi best kan måle spenningen mellom Vesten og Kina. Da USA på 1970-tallet anerkjente Kina diplomatisk – og Taiwan mistet sin plass i FN – da godtok USA den kinesiske formel om «et land, to systemer» – d.v.s. respekt for Taiwan som var blitt et demokrati, men som også er en del av Kina. Skulle Kina nå forsøke å «gjenerobre» Taiwan (med 23 mill. innbyggere), da vil dragkampen mellom autoritære regimer uten demokrati og de vestlige demokrati-idealer bli satt på en knallhard prøve. Hvordan den vil ende, kan ingen si.

Det er ingen tvil om Kinas vilje til å sikre seg en større plass på den globale scene. Landet vil i løpet av et tiår trolig bli verdens største økonomi. Beijing brøt Hong Kong-avtalen med britene om en overgangstid frem til 2047. Landet undertrykker den muslimske minoriteten uigurene så sterkt at USA nå innfører importforbud for sol-paneler derfra. Og Kina fortsetter å bygge ut atoller i Sør-Kina-havet som militærbaser, selv når deres nasjonstilhørighet er omstridt.

Biden har vist at han raskt kan samle de vestlige demokratier bak seg. Men kan han også bruke diplomatiet for å finne kompromisser overfor et Kina som vokser i styrke og selvbevissthet?

Det gjenstår å se.

Av Dr. Nils Morten Udgaard

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, statssekretær for utenrikspolitikk på Statsministerens Kontor, hos Kåre Willoch, 1984-86 og professor II i Bergen 1991-1997. Han er statsviter fra Universitetet i Oslo og har en Ph.D. fra London School of Economics. Udgaards liste over artikler og kommentarer i Aftenposten og andre kvalitetspublikasjoner og foredrag for tankesmien Civita og andre betydelige fora er for lang til å nevne.

Del gjerne innlegget: