Kan Joe Biden temme Kina?

Det som kjennetegner Biden er hans lange erfaring fra sentrale posisjoner i Kongressen og fra hans åtte år som Barack Obamas visepresident. Biden demonstrerer hva erfaring betyr i politikken. Og han satser på diplomatiet, på kompromissets kunst, snarere enn på militær muskelbruk.

Bidens mål er «en regelbasert internasjonal orden» og ikke en krig for å innføre demokrati – slik en av hans forgjengere, Bush jr. forsøkte gjennom Irak-krigen i 2003.

Det slående ved Bidens toppmøter i Europa er hvor beredt USAs partnere er til å støtte opp om en målrettet politikk fra Washingtons side. Tiden var moden for en handlekraftig president.

Biden fikk helhjertet støtte fra NATO, som for første gang satte seg som mål å bremse Kina. NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg: «Russland og Kina står i spissen for en autoritær «pushback» mot den regelbassertet internasjonale orden», sa han og tilføyde «Kina opptrer selvhevdende på den globale scene. NATO ser ikke på Kina som en motstander. Det finnes muligheter for å engasjere Beijing. På områder som handel, klima og rustningskontroll. Men vi må se klart hvilken utfordring Kina representerer».

Europeisk oppslutning

I Europa var det nesten bare statsminister Erna Solberg som åpent advarte mot å «flytte» NATO til konflikt-områder i Asia. Hennes EU-kolleger valgte å vente og se. De opplevet en USA-president som omfavnet EU og kom europeerne i møte på viktige punkter. Han har – for de neste fem årene – bilagt den gamle striden mellom USA og EU om statssubsidier for Airbus og Boeing. Og han har sagt et nølende «ja» til gassledningen North Stream 2 fra Russland til Tyskland. Like viktig er at Biden vil etablere samarbeidskomiteer mellom USA og EU for å dempe strid om handel i fremtiden. Han vil ha EU med på laget – og EU svarte «ja».

For EU betyr dette at geopolitiske ambisjoner – ikke minst hos Frankrike – om et EU som skulle spille en selvstendig rolle mellom USA og Russland/Kina er lagt til side. USA forsetter som Europas militære beskytter. For de øst-europeiske landene er det nå som før bare USA som gir den nødvendige garantien mot press og overgrep fra Russland.

EUs atlantiske orientering

Her er det interessant at den høyre-radikale utfordring mot EU er sterkt svekket i flere viktige medlemsland. I Italia er den radiale anti-EU-bevegelsen «Fem stjerner» svekket, og det samme er Nasjonal Fronts Marine Le Pen i Frankrike. Italia regjeres av tidligere sjef for EUs sentralbank, Mario Draghi – med en pro-atlantisk kurs. Marine Le Pen vil ikke lenger avskaffe Euroen i Frankrike og ta landet ut av EU – og hun gjør det dårlig i nyere regionalvalg.

Draghi samarbeider tett med Frankrikes Emmanuel Macron, som har lagt sitt fremstøt for «et suverent EU» til side. Nå som før vil USA være Europas og EUs militære beskytter – selv om EU i år for første gang får et ganske beskjedent militær-budsjett, på en milliard euro. Det er også noe nytt, under Jens Stoltenberg, at NATO og EU samarbeider ganske tett – og kan samarbeide mye mer i fremtiden. NATO er i praksis også EUs forsvarsallianse. Ikke-NATO-land som Sverige og Finland sikrer seg gjennom avtaler med USA og et tett partnerskap med NATO i Brussel.

Teknologiske samarbeid

Når atmosfæren for samarbeid er så god som i dag mellom USA og EU, ligger det også an til et tett samarbeide om fremtidens teknologiske utfordringer – om cyber, om AI, om spillereglene på nettet og om personvern i en tid der den totale overvåkning av samfunnet er mulig – slik vi allerede ser i Kina.

Her som i andre deler av politikken står dragkampen om definisjonsmakten – om hvem som i siste instans definerer reglene for en regelbasert internasjonal orden. Det har hittil langt på vei vært USA – og til dels Europa – og det er slik USA og EU vil ha det også i fremtiden.

Tyskland i klemme

Det landet som møter de største problemene ved en skarpere kurs overfor Kina er dagens Tyskland. Nå er Kina blitt Tysklands største eksportmarked, og den tyske bilindustrien – landets viktigste – har klart seg bra, takket være markedet i Kina. Det har reddet Volkswagen-konsernet i en vanskelig overgangstid. Og teknologi-konsernet Mercedes Benz hadde i fjor 12 % av sin omsetning i Tyskland – og godt over 30% i Kina.

I det hele tatt er den økonomiske sammen-fletting av Kina og de vestlige land tettere enn mange er klar over. USAs IT-giganter produserer i Kina og har gjort det lenge – og Kina er den største långiver for USAs store statsgjeld. Her er det mye som må sorteres ut, om Vesten skal forsøke å bremse Kinas politiske og økonomiske opptur.

Taiwan måler spenningen

Det er i Taiwan-stredet at vi best kan måle spenningen mellom Vesten og Kina. Da USA på 1970-tallet anerkjente Kina diplomatisk – og Taiwan mistet sin plass i FN – da godtok USA den kinesiske formel om «et land, to systemer» – d.v.s. respekt for Taiwan som var blitt et demokrati, men som også er en del av Kina. Skulle Kina nå forsøke å «gjenerobre» Taiwan (med 23 mill. innbyggere), da vil dragkampen mellom autoritære regimer uten demokrati og de vestlige demokrati-idealer bli satt på en knallhard prøve. Hvordan den vil ende, kan ingen si.

Det er ingen tvil om Kinas vilje til å sikre seg en større plass på den globale scene. Landet vil i løpet av et tiår trolig bli verdens største økonomi. Beijing brøt Hong Kong-avtalen med britene om en overgangstid frem til 2047. Landet undertrykker den muslimske minoriteten uigurene så sterkt at USA nå innfører importforbud for sol-paneler derfra. Og Kina fortsetter å bygge ut atoller i Sør-Kina-havet som militærbaser, selv når deres nasjonstilhørighet er omstridt.

Biden har vist at han raskt kan samle de vestlige demokratier bak seg. Men kan han også bruke diplomatiet for å finne kompromisser overfor et Kina som vokser i styrke og selvbevissthet?

Det gjenstår å se.

Av Dr. Nils Morten Udgaard

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten, statssekretær for utenrikspolitikk på Statsministerens Kontor, hos Kåre Willoch, 1984-86 og professor II i Bergen 1991-1997. Han er statsviter fra Universitetet i Oslo og har en Ph.D. fra London School of Economics.  Udgaards liste over artikler og kommentarer i Aftenposten og andre kvalitetspublikasjoner og foredrag for tankesmien Civita og andre betydelige fora er for lang til å nevne.

Connectum ble stiftet i 2002 og er den eneste investeringsrådgiveren i Norge som er sertifisert av CEFEX (The Centre for Fiduciary Excellence) og oppfyller kravene til «Global best fiduciary practice».  Connectum er kanskje landets fremste ekspert på å utforme syretestede investeringsstrategier og robuste porteføljer. I årenes løp har Connectum utviklet en egen metodikk for å sikre kvalitet i rådgivningen og en proprietær faktormodell for å få markedsavkastningen fra valgte aktivaklasser, markeder og segmenter. Dette har stått sin test over 19 år og har levert resultater i særklasse.

Del gjerne innlegget: