Kjernen i denne kampen er spørsmålet om graden av og formen for Storbritannias fremtidige medvirkning i EUs «indre marked». Det er en historiens ironi at dette åpne, indre markedet for EU ble skapt på 1980-tallet med avgjørende politisk støtte fra britenes konservative statsminister, Margaret Thatcher. For henne var fri handel et overordnet politisk mål. For å få det på plass, var hun villig til å godta fri bevegelse av arbeidskraft og (om enn motvillig) en felles EU-domstol, som skulle overvåke spillereglene.

Det er disse to forutsetningene – fri bevegelse og en felles domstol – hennes etterfølger Therese May vil fjerne, «for å gjenvinne Storbritannias suverenitet», som hun sier. Vi i Norge vet hvordan «suverenitet» – «sjølråderett» – lett blir et politisk kamprop, uten blikk for hva den praktiske realitet i begrepet «suverenitet» er i dag.

Oppslutning om EU

Tyskland har allerede signalisert sitt ståsted foran Brexit-forhandlingene. Berlin gir øverste prioritet til samholdet mellom «de 27» gjenværende EU-land, for EU-samarbeidet er selve fundament under tysk utenrikspolitikk gjennom mer enn et halvt århundre. For det annet vil tyskerne bruke tid og være åpne for praktiske Brexit-løsninger, så lenge disse ikke undergraver EUs samhold. Og for det tredje vil Angela Merkels regjering gjennomføre Brexit uten endringer i EUs grunnleggende traktater. Da kan ingen forutsi utfallet, for 27 stater skal godkjenne endringene. Tyskland går til valg på ny nasjonalforhandling i september 2017; en forsiktig valgkamp er allerede kommet i gang.

Frankrikes president Francois Hollande har bedt om høyere tempo for en Brexit-avklaring. Han har også pekt på at landet vil stå midt oppe i en president-valgkamp våren 2017, mens statsminister May har erklært at hun «innen utgangen av mars» vil komme med sin formelle søknad om å forlate EU. Deretter har britene en overgangsfrist på to år.
På tross av all uenighet mellom EU-landene, viser det seg igjen og igjen at den generelle oppslutning om EU nok er noe svekket, men fortsatt sterk i medlemslandene. Det gjelder f.eks. også i Polen, der regjeringen ofte ligger i strid med EU-organene.

Politisk pragmatisme?

Studerer vi det politiske landskapet, er det lett å se at den virkelige avstand i holdninger mellom britene og andre i EU ikke alltid er stor. Innvandring er nå en kampsak i nesten alle EU-land. Er det da mulig å definere «fri bevegelse av arbeidskraft» på en slik måte at mottakerlandet får en viss styring med hvem som kommer inn? Det blir en delikat oppgave. Men en så sentral politiker som Frankrikes Alain Juppé – favoritt på borgerlig side foran presidentvalget – har i sommer sagt at her burde britene og EU kunne finne en pragmatisk løsning.

Verdenshandelen har stagnert de siste par årene, slik at motivet er sterkt hos alle for å understøtte internasjonal handel. Det skulle tale for pragmatisme hos EU og britene, med sikte på å holde handels-volumene oppe. Men begge presidentkandidater i USA er – i likhet med USAs velgere – skeptiske til mer frihandel, og til frihandel rent generelt. I en slik situasjon vil UK og de fleste EU-landene være interessert i å sikre at verdenshandelen ikke svekkes. Det internasjonale pengefond (IMF) har uttrykt bekymring for at valget i USA og Brexit vil virke dempende på den økonomiske aktiviteten i verden. Disse politiske bakteppene kan trolig gjøre det lettere å få på plass en pragmatisk handels-løsning mellom UK og EU.

Tidkrevende

Storbritannia må ikke bare forhandle frem en avtale om hvordan uttrekningen fra EU skal foregå, og en avtale om overgangsperioden. Viktigere er en bred avtale om UKs fremtidige forhold til EU, samt en helt ny avtale med verdens handelsorganisasjon, WTO. I tillegg ønsker britene avtaler om frihandel med de fleste av verdens land. Det vil kreve mye tid – og langt mer enn to år.

Det vil også påvirke forhandlingene at Theresa May styrer en politisk kurs bort fra en «kjølig» konservatisme, som har kjennetegnet partiet siden Thatcher, og beveger seg i retning av en mer sosial stat. Også EU står oppe i en strid om hvordan styringssystemet skal virke i praksis. EU-parlamentet har tiltatt seg mer makt, f.eks. ved utnevningen av Jean-Claude Juncker som president for EU-kommisjonen. Samtidig forsøker nasjonalstatene i EU i voksende grad å styre arbeidet i Kommisjonen. Nå heter det at også EU-parlamentet må godkjenne en fremtidig samarbeidsavtale med Storbritannia, noe som vil gjøre drøftelsene enda mer kompliserte. CETA – EUs nye handelsavtale med Canada – ble tatt ut av Kommisjonens hender og gjort til en sak for hvert EU-lands folkevalgte. Tidligere var handelsspørsmål forbeholdt Kommisjonen alene.

Et splittet Storbritannia?

Ved folkeavstemningen var Nord-Irland, Skottland og London klart i favør av «Remain» – bli i EU – mens særlig de tradisjonelle Labour-regionene stemte «Leave» – gå ut. Nå har Skottlands førsteminister, Nicola Sturgeon, krevet adgang til EUs indre marked, og truet med en ny folkeavstemning om skotsk løsrivelse fra Storbritannia, hvis en slik adgang ikke sikres. Det hører med til dette bildet at Theresa Mays bare har et knapt flertall i Underhuset – og der er godt over 90 prosent av hennes konservative folkevalgte fra de klassiske engelske deler av landet. I resten av Storbritannia er partiet nesten uten representasjon.

En uklar Brexit

Hittil er det ikke klarlagt hvordan Underhuset – som har siste ord i britisk politikk – skal ta stilling til Brexit. Skal forhandlingsresultatet forlegges de folkevalgte – eller folket i et nytt valg eller i en ny folkeavstemning? Her er ingen svar gitt. Både Tony Blair – tidligere statsminister – og Donald Tusk, polsk formann i EUs råd, har pekt på disse uklarhetene. Og de har ikke villet utelukke en reversering av Brexit, når følgene av en uttreden fra EU blir kjent. Men Therese May insisterer i dag på at hennes oppgave å sette folkeavstemningens resultat om i praktisk politikk.

Spørsmålene er langt flere enn svarene rundt Brexit. En britisk utmarsj vil også berøre NATO og samarbeidet om forsvar i Europa. Tyskere og franskmenn har lenge ønsket et felles sivilt-militært hovedkvarter for EU-landene. Den gamle forestillingen om et to-pilar-system for atlantisk samarbeid – der USA og Europa utgjør hver sin pilar – blir også utfordret av Brexit. Hvor blir da Storbritannias plass?

Vi ser tydeligere og tydeligere at Brexit varsler et politisk oppbrudd i Europa.

 

Av: Nils Morten Udgaard

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten og har vært avisens korrespondent i London, Moskva og Bonn/Berlin. Han var statssekretær for utenrikspolitikk hos statsminister Kåre Willoch 1984-1986, g professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Han har en doktorgrad i internasjonal politikk fra London School of Economics.

Del innlegget:

Dette gjør Storbritannias folkeavstemning dobbelt spennende. Vil United Kingdom bestå som en enhetlig stat på mellomlang sikt og hva blir – på den ene side – britene nye rolle? Men minst like viktig er det å se – på den andre siden – at også hele det gjenværende EU vil bli sterkt endret uten britene. De 27 må stikke ut en ny kurs.

En britisk utmarsj vil frata EU det medlem som sitter med den største internasjonale erfaring, fra kolonitiden og i dag fra rollen som Europas eneste globale finanssentrum. En av EUs to atommakter og en av EUs to veto-makter i FN vil forlate det europeiske samarbeidsprosjektet EU. Militært ligger britene foran Frankrike i erfaring og utrustning, og de har et renommé som dyktige diplomater.

Vi vet allerede at en mulig britisk utmeldelse fra EU vil utløse omfattende, kompliserte og langvarige og – må vi anta – harde forhandlinger om juridiske, økonomiske og politiske spørsmål. Motparten vil være et rest-EU som vil stå midt inne i sin egen ny-orientering.

I et historisk perspektiv vil det være interessant at EUs eneste virkelig seiersmakt under Den annen verdenskrig vil gå ut. For EU er i virkeligheten er krigs-tapernes forbund, et politisk eksperiment med to mål: Å unngå nye kriger – og å gjenvinne noe av Europas internasjonale tyngde. Blant de krigførende europeiske stater under siste verdenskrig var det bare tre som ikke fikk sine hovedsteder okkupert av en motstander – Moskva, London og Helsinki. Alle andre ble valset ned, minst en gang.

Thatcher forsonet seg aldri

Dette ligger dypt nede i hodene og utgjør en del av EU-samarbeidets psykologiske bakteppe. Og vi kan spørre oss om ikke Tysklands pregende politiske rolle i EU de siste seks årene – med euro-krise, Ukraina, flyktninger – har underbygget et britisk ønske om å forlate EU. Motviljen mot å delta i et forpliktende samarbeid der Tyskland er den sterkeste partner – på grunn av folketall og økonomi – er kanskje enda litt sterkere hos britene enn hos andre EU-partnere. Britene hadde sin «finest hour» da de stod alene fra 1939 til 1941, og de har dvelt ved dette i alle tiår som fulgte.  Statsminister Margaret Thatcher forsonet seg aldri med den tyske gjenforeningen etter Berlin-murens fall i 1989. Samtidig har det engelsk-tyske dag-til-dag-samarbeid i EU vært meget godt, med hovedvekt på frie markeder og åpen handel – og en kamp mot franskmenns og andres tradisjon for en tydeligere statlig rolle i næringslivet.
Det er interessant at det lille som har lekket ut om drøftelser mellom EU-land om hva de bør gjøre hvis UK går ut, har konsentrert seg om en sterkere militær rolle for EU. For første gang siden gjenforeningen øker Tyskland nå sine militære styrker. I Middelhavet og i farvannene mellom Hellas og Tyrkia demonstrerer EU sin hjelpeløshet. Her trer NATO til, for EU er i dag ikke i stand til å sikre sine yttergrenser.

Skulle britene gå ut, er den mest sannsynlige reaksjon fra de gjenværende 27 en ny revisjon av EU-traktaten, med en klarere rolle for de enkelte nasjonalstater. Det vil være en tilpasning til de politiske realiteter i dagens Europa. Samtidig kan et fordypet samarbeid vokse frem, men da konsentrert om en «indre kjerne» som omfatter de opprinnelige medlemsland, pluss en håndfull andre.

Tungen på vektskålen

Helt siden romerne satte over Kanalen for 2000 år siden, har England vært en del – og en viktig del – av europeisk politikk og historie. Men britenes klassiske rolle har vært som en «tunge-på-vektskålen», som passet på at en enkelt makt ikke fikk oppkaste seg til rollen som  hegemon på kontinentet. Derfor var Frankrike den første rivalen, som ble erstattet av Tyskland etter at tysk samling i 1870-71 og sterk industrivekst gjorde landet til det dominerende på kontinentet. Her vek Englands ledere ikke tilbake for en krig – fra hertugen av Marlborough over Wellington, Lloyd George og frem til Churchill for årene 1940-45. Men denne klassiske rolle for britene, som «king-maker» i Europa, vil det bli nesten umulig å spille, hvis Storbritannia nå forlater et EU som fortsetter å utbygge sitt samarbeid.

Det som også har kjennetegnet britene i Europa er deres pragmatiske – nesten ikke-ideologiske – holdning til politiske spørsmål. Derfor har det rent praktiske samarbeidet gått meget bra. Men britene har vegret seg mot større og langsiktige politiske prosjekter, slik de faller naturlig for franskmenn – med deres forkjærlighet for logiske og prinsipielle tankebygninger – og for tyskerne med deres tradisjon for overordnede og samlende planer. For det som på tysk kalles «Gesamtkonsept».

Rollebytte for Norge

Som medlemmer av EU gjennom 43 år har britene kjempet for åpne markeder, for så mange EU-medlemmer som mulig og for minst mulig fordypning. Men de har ikke lagt frem noen alternativ plan for et samarbeidende Europa etter krigen. Det ligger ikke deres tradisjon for politikk. Vi så det sist da statsminister David Cameron i vinter kom tilbake fra harde forhandlinger i Brussel med sin «pakke» for et endret forhold til EU. Han snakket kun om hva han hadde oppnådd av praktiske endringer – det var ikke mye – og han luftet ingen visjoner for det fremtidige samarbeidet i Europa. Kanskje kan vi se det slik at EU-medlemskapet for britene har vært et politisk forsvarsprosjekt – «a rear guard action» – for å kontrollere eller bremse andre. Og spesielt tradisjonelle konservative politikere føler at de nå bør dra i nødbremsen, overfor et EU som både ligger til venstre politisk og er åpen for mer samarbeid.

For Norge vil et Storbritannia på utsiden av EU skape komplikasjoner, med behov for en egen handelsavtale og en revisjon av mange EØS-bestemmelser som kopierer EUs egne regler. Gjennom 200 år har Storbritannia og Tyskland vært de to viktigste europeiske stormakter for Norge. For handel og skipsfart dominerte britene, med London som den avgjørende økonomiske og finansielle metropol – helt frem til i dag. Og de politiske impulsene kom derfra, med en sterk britisk demokratisk tradisjon som forbilde for Norge.

Fra Tyskland hentet Norge de viktigste kulturimpulsene, for en romantisk nasjonal tradisjon, for kunstnere og musikere, for gruvedrift og oppbygging av universitetet i 1811 og senere for tekniske høyskoler. Politikken var mindre viktig. Krigen med tysk okkupasjon gjorde Storbritannia til en så tett alliert at Oslo overveiet å søke om opptak i Commonwealth. Men i løpet av de siste tiårene har vi sett et rollebytte: Engelsk språk og populærkultur dominerer i Norge og forskerne ser mot UK og USA. Men samtidig er Tyskland blitt den viktigste politiske partner for Norge i Europa, på tross av vårt ikke-medlemskap i EU. Både Jens Stoltenberg og Erna Solberg har lagt sine første utenlandsbesøk som statsministre til Berlin, for å markere en nærhet. Og tyske topp-politikere har vært jevnlig i Norge, mens det har gått en generasjon mellom hvert britisk statsministerbesøk i Norge.

I dag er EU viktigere for Norge enn nabolandet over Nordsjøen. Skulle britene ta avskjed med EU, vil også Norges samarbeid med Storbritannia bli langt mer komplisert.

 

Av Nils Morten Udegård

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten og har vært avisens korrespondent i London, Moskva og Bonn/Berlin. Han var statssekretær for utenrikspolitikk hos statsminister Kåre Willoch 1984-1986, g professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Han har en doktorgrad i internasjonal politikk fra London School of Economics.

 

Ønsker du råd og hjelp med å få laget og iverksatt en plan for sparing/investering utifra dine behov og mål ta kontakt med Richard Stott på tlf 90 72 27 80, richard.stott@connectum.no eller Nils-Odd Tønnevold per tlf 92 20 16 26, nils.tonnevold@connectum.no

CONNECTUM hjelper sine kunder med å oppnå deres økonomiske mål gjennom fullstendig uavhengig finansiell planlegging, investeringsrådgivning og implementering. CONNECTUM er regulert av Finanstilsynet.

Del innlegget:

I’m on the side of those who believe that the vast majority of people benefit from having a human adviser to assist them particularly in the initial planning phase and also when the markets start ‘misbehaving’.

This post isn’t about that debate. Plenty of other people have covered it extremely well in numerous other blogs and articles. This blog is more about why liking your adviser is a whole lot less important than the process they guide you through.

Over the course of the last few years myself and my business partner have come across a number of potential clients with portfolios managed by other advisers. Often the clients have talked about the very good relationship they have with the adviser and how they feel well looked after. When they show us how their portfolios have been constructed however, we’ve often been shocked by how poorly we interpret those portfolios to fit with what the clients want to get out of their finances and proper measures and discussions of their overall need and capacity to take and willingness to bear risk.

Indeed one well know brokerage house here in Norway had constructed a portfolio for a lady in her late 50’s with no other income, comprised purely of Norwegian equities. At the time we spoke to her the portfolio had had a good run but we pointed out how poorly it actually met her overall needs and how it was exposing her to a considerable amount of unnecessary risk. Whilst she appreciated the time and trouble we spent exploring the various issues with her she decided, after a period of reflection, to stay with her current adviser because he was so nice to her.

I hope that things have worked out for her ok but fear that she may have been through a rough time recently given the way the Norwegian market has behaved. Our job as an adviser is not to be a friend who bends over backwards to agree with you and please you. Yes we will always deliver the best service that we can but we’re going to do it combined with a disciplined process which will sometimes involve us disagreeing with you, getting you to reexamine your thinking on certain issues and from time to time flat out telling you that you’d be an idiot to go ahead with a certain course of action.

You need an adviser who can be honest with you, at times brutally so if you want the chance of having a financial plan that works successfully for you. I sometimes tell people that part of my job is to stop them being an idiot with their money and that they’re going to have to pay me for the privilege. That might put some people off – that’s fine with me. If it’s the case they’re probably the sort of people who might think twice about some honest advice when it’s needed most.

A good adviser will be able to demonstrate how their process serves you in terms of analysing your needs translating that into an investment portfolio and other related advice and how they follow up and reassess your plan on a regular basis. If they can’t document this and show you examples of how they’ve employed this process successfully, preferably with client references, then take your money and run elsewhere.

Av: Richard Stott, Founding Partner i Connectum

Del innlegget:

Britene har alltid stått tydelig på siden av den mest idealistiske del av arbeidet for en ny politisk orden i Europa gjennom en fordypet EU-integrasjon. Det nye i dag er at høyresiden i britisk politikk er blitt ideologisert – slik vi også har sett det i USA – og at dens kritikk retter seg mot selve grunntanken i EU om en egen solidaritet blant Europas stater. Vi savner den pragmatismen som har vært britisk politikks adelsmerke gjennom århundrer, og opplever at Storbritannias rolle som et politisk stabilitetsanker er blitt svekket.

Statsminister David Cameron er havnet i en særdeles vanskelig politisk situasjon. I september i år skal Skottlands 5,3 millioner innbyggere – 10 prosent av United Kingdoms befolkning – stemme over spørsmålet om en løsrivelse fra Storbritannia. En slik løsrivelse er fremdeles ikke sannsynlig, men den kan på ingen måte utelukkes. Meningsmålingene forteller om en skrumpende avstand på under 10 prosent-poeng mellom tilhengerne av dagens ordning og motstanderne. De har halt innpå.

Første paradoks

Et problem for Cameron er at hans konservative parti ved valget i 2010 nesten ble utslettet i Skottland. Derfra sender hans parti bare et medlem til Underhuset i London. Det er også et paradoks at Det skotske nasjonale parti, SNP, som vil bryte opp en mer enn 300-årig integrasjon på den britiske halvøy, samtidig satser sterkt på å bli en del av den europeiske integrasjon i EU. Partiet nærmest lover at Skottland skal bli EU-medlem innen 18 måneder etter et mulig brudd med London.

Her har EU og kommisjonspresident Manuel Barroso pekt på at Skottland må stille som et helt vanlig søkerland til EU og forhandle seg gjennom en full pakke av nye og gamle EU-bestemmelser. Og Skottland må få støtte av alle de eksisterende 28 medlemsland, også av Storbritannia, under og etter forhandlingene.

Skulle skottene virkelig forlate Storbritannia, vil det samtidig innebære en merkbar – og smertefull – reduksjon av britenes politiske tyngde i Europa og i verden. Koordinatene i europeisk politikk vil bli justert. Britisk tenkning og britiske interesser vil telle litt mindre når Europas politiske og økonomiske spilleregler blir utformet.

Et politisk vågespill

Dette siste er også kjernen i debatten om folkeavstemning nummer to: Cameron lovet i januar i fjor en «inn-eller-ut»-avstemning om Storbritannias EU-medlemskap i 1917, hvis de konservative vinner det ordinære underhus-valget i 2015. For øyeblikket ligger Labour-opposisjonen noe foran på meningsmålingene – og valgutfallet er usikkert. Statsministeren presses ikke bare av en meget sterk fløy i sitt eget parti som vil ut av EU, men i voksende grad av det rene nei-til-EU-partiet UKIP, «UKs uavhengighetsparti».

En ting er at UKIP nå ligger an til å bli større enn de konservative ved valget til EU-parlament i mai i år. Enda viktigere for Cameron er det at dette partiet truer med å frata de konservative enhver mulighet for valgseier i 2015, fordi det splitter høyresidens velgere.

I denne situasjonen har Cameron valgt å skjerpe sin kritikk av EU og kreve forhandlinger om en reform av EU-samarbeidet, slik det nå finner sted. Han vil «hente avgjørelser tilbake fra Brussel», lover han. Andre land ønsker også justeringer. Politiske ledere i EU-landene ser at motstanden mot EUs regelverk er voksende blant velgerne, spesielt når det gjelder spørsmålet om arbeidsinnvandring. Men fri flyt av arbeidskraft, kapital, varer og ideer er selv kjernen i EU «indre marked», som ikke minst britene kjempet frem i 1980-årene.

Paradoks nummer to

Her møter Cameron et nytt paradoks: for å få flertall i EU for reformer trenger han støtte fra andre medlemsland, og ikke minst de nye i Øst-Europa. Men nettopp disse landene gjør han til sine motstandere innen EU, ved å forsøke å holde deres arbeidstakere ute. Å finne en riktig balanse her, blir uhyre vanskelig. Også Tyskland og andre «gamle» EU-land opplever et politisk press på grunn av arbeidsinnvandring. De kan kanskje være villige til å justere regelverket noe, med nye overgangsordninger. Men grunnprinsippet om et åpent EU må bevares. Det er ulikhetene i levestandard som får hundretusener av arbeidstakere i EU til å vandre, men nettopp denne vandringen bidrar jo også til å ujevne forskjellene i Europa.

Britene satser mye på at den tyske forbundskansleren, Angela Merkel, som også vil definere arbeidsdelingen mellom EU og nasjonalstatene klarere enn hittil. Kan hun bli Camerons allierte, et stykke på vei? Britene oppvarter henne i London denne uken; hun drikker te hos dronningen og får tale til Underhuset og Overhuset i det britiske parlament – en sjelden ære. Men der er like fullt ulikhetene som er mest i øyenfallende: Britene er bare med på en mindre del av EUs felles-prosjekter. For tyskerne er EU kjernen i deres Europa-politikk, dypt forandret også i den tyske grunnloven.

På EU-hold synes konsensus nå å være at britene og andre kan justere noe på regelverket, men ingen grunnleggende endring – som kunne tappe UKIP og høyrefløyen blant de konservative for støtte – ligger i kortene. Det vi ser er snarere at EU arbeider videre og at integrasjonen blir forsterket, også rundt euro-samarbeidet. Og neste emne er forsterket fransk-tysk militært samarbeid, spesielt når europeerne med Frankrike i spissen griper inn i truede afrikanske land.

EU-land lufter tanker om mer EU-samarbeid i forsvarssektoren. Men her avviser UK enhver form for EU-rolle.

Camerons regjering kjemper for en fortsatt plass for Storbritannia i EU, og de har bred støtte fra britisk næringsliv og fra City. Halvparten av britenes store utenrikshandel skjer med Europa. En isolasjon fra EUs felles marked ville samlet sett føre til et økonomisk tap for britene. Derfor må vi fremdeles betrakte en britisk utmarsj fra EU som mindre sannsynlig enn et fortsatt EU-medlemskap.

For britene er finanssenteret City en nøkkel-faktor når de drøfter sitt forhold til EU. Til manges overraskelse klarte City – med sin gamle, globale rolle og profesjonalitet – å utbygge sin posisjon i finansverdenen også etter at euro-en ble innført på kontinentet. Men vil dette kunne føres videre, når og hvis euro-krisen løses og valuta-samarbeidet fordypes, med sentrum i Frankfurt? Der reiser seg nå de nye kontor-tårnene for Den europeiske sentralbank. De skal være klar for innflytting ved årsskiftet.

Storbritannia med sin rike historiske erfaring og kanskje Europas beste diplomatiske korps kjemper en vanskelig kamp – og den blir enda vanskeligere for statsminister Cameron fordi hans egne svikter ham på hjemmebane. Han ønsker at Storbritannia skal fortsette som EU-medlem – men det er høyst usikkert om han har sitt eget parti og et samlet Storbritannia i ryggen.

 

Av: Connectums utenrikskommentator Nils Morten Udgaard

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten og har vært avisens korrespondent i London, Moskva og Bonn/Berlin. Han var statssekretær for utenrikspolitikk hos statsminister Kåre Willoch 1984-86, og professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Udgaard er utdannet statsviter fra Universitet i Oslo og har en doktorgrad fra London School of Economics.

Uansett hva som skjer i verden er vi der for å gi deg rådene du er best tjent med for å nå dine mål.

For rådgivning tilpasset ditt behov kontakt:

Richard Stott  90 72 27 80 / richard.stott@connectum.no
Nils-Odd Tønnevold  92 20 16 26 / nils.tonnevold@connectum.no

Del innlegget: