Drakamp om Europas politiske orden

Vel fire måneder er nå gått siden Storbritannias Brexit-avstemning 23. juni, og vi kan se litt klarere hvordan frontene trekkes i en dragkamp om det vi kan kalle «den politiske orden» i Europa.

04-11-2016 | Finans og markeder

Kjernen i denne kampen er spørsmålet om graden av og formen for Storbritannias fremtidige medvirkning i EUs «indre marked». Det er en historiens ironi at dette åpne, indre markedet for EU ble skapt på 1980-tallet med avgjørende politisk støtte fra britenes konservative statsminister, Margaret Thatcher. For henne var fri handel et overordnet politisk mål. For å få det på plass, var hun villig til å godta fri bevegelse av arbeidskraft og (om enn motvillig) en felles EU-domstol, som skulle overvåke spillereglene.

Det er disse to forutsetningene – fri bevegelse og en felles domstol – hennes etterfølger Therese May vil fjerne, «for å gjenvinne Storbritannias suverenitet», som hun sier. Vi i Norge vet hvordan «suverenitet» – «sjølråderett» – lett blir et politisk kamprop, uten blikk for hva den praktiske realitet i begrepet «suverenitet» er i dag.

Oppslutning om EU

Tyskland har allerede signalisert sitt ståsted foran Brexit-forhandlingene. Berlin gir øverste prioritet til samholdet mellom «de 27» gjenværende EU-land, for EU-samarbeidet er selve fundament under tysk utenrikspolitikk gjennom mer enn et halvt århundre. For det annet vil tyskerne bruke tid og være åpne for praktiske Brexit-løsninger, så lenge disse ikke undergraver EUs samhold. Og for det tredje vil Angela Merkels regjering gjennomføre Brexit uten endringer i EUs grunnleggende traktater. Da kan ingen forutsi utfallet, for 27 stater skal godkjenne endringene. Tyskland går til valg på ny nasjonalforhandling i september 2017; en forsiktig valgkamp er allerede kommet i gang.

Frankrikes president Francois Hollande har bedt om høyere tempo for en Brexit-avklaring. Han har også pekt på at landet vil stå midt oppe i en president-valgkamp våren 2017, mens statsminister May har erklært at hun «innen utgangen av mars» vil komme med sin formelle søknad om å forlate EU. Deretter har britene en overgangsfrist på to år.
På tross av all uenighet mellom EU-landene, viser det seg igjen og igjen at den generelle oppslutning om EU nok er noe svekket, men fortsatt sterk i medlemslandene. Det gjelder f.eks. også i Polen, der regjeringen ofte ligger i strid med EU-organene.

Politisk pragmatisme?

Studerer vi det politiske landskapet, er det lett å se at den virkelige avstand i holdninger mellom britene og andre i EU ikke alltid er stor. Innvandring er nå en kampsak i nesten alle EU-land. Er det da mulig å definere «fri bevegelse av arbeidskraft» på en slik måte at mottakerlandet får en viss styring med hvem som kommer inn? Det blir en delikat oppgave. Men en så sentral politiker som Frankrikes Alain Juppé – favoritt på borgerlig side foran presidentvalget – har i sommer sagt at her burde britene og EU kunne finne en pragmatisk løsning.

Verdenshandelen har stagnert de siste par årene, slik at motivet er sterkt hos alle for å understøtte internasjonal handel. Det skulle tale for pragmatisme hos EU og britene, med sikte på å holde handels-volumene oppe. Men begge presidentkandidater i USA er – i likhet med USAs velgere – skeptiske til mer frihandel, og til frihandel rent generelt. I en slik situasjon vil UK og de fleste EU-landene være interessert i å sikre at verdenshandelen ikke svekkes. Det internasjonale pengefond (IMF) har uttrykt bekymring for at valget i USA og Brexit vil virke dempende på den økonomiske aktiviteten i verden. Disse politiske bakteppene kan trolig gjøre det lettere å få på plass en pragmatisk handels-løsning mellom UK og EU.

Tidkrevende

Storbritannia må ikke bare forhandle frem en avtale om hvordan uttrekningen fra EU skal foregå, og en avtale om overgangsperioden. Viktigere er en bred avtale om UKs fremtidige forhold til EU, samt en helt ny avtale med verdens handelsorganisasjon, WTO. I tillegg ønsker britene avtaler om frihandel med de fleste av verdens land. Det vil kreve mye tid – og langt mer enn to år.

Det vil også påvirke forhandlingene at Theresa May styrer en politisk kurs bort fra en «kjølig» konservatisme, som har kjennetegnet partiet siden Thatcher, og beveger seg i retning av en mer sosial stat. Også EU står oppe i en strid om hvordan styringssystemet skal virke i praksis. EU-parlamentet har tiltatt seg mer makt, f.eks. ved utnevningen av Jean-Claude Juncker som president for EU-kommisjonen. Samtidig forsøker nasjonalstatene i EU i voksende grad å styre arbeidet i Kommisjonen. Nå heter det at også EU-parlamentet må godkjenne en fremtidig samarbeidsavtale med Storbritannia, noe som vil gjøre drøftelsene enda mer kompliserte. CETA – EUs nye handelsavtale med Canada – ble tatt ut av Kommisjonens hender og gjort til en sak for hvert EU-lands folkevalgte. Tidligere var handelsspørsmål forbeholdt Kommisjonen alene.

Et splittet Storbritannia?

Ved folkeavstemningen var Nord-Irland, Skottland og London klart i favør av «Remain» – bli i EU – mens særlig de tradisjonelle Labour-regionene stemte «Leave» – gå ut. Nå har Skottlands førsteminister, Nicola Sturgeon, krevet adgang til EUs indre marked, og truet med en ny folkeavstemning om skotsk løsrivelse fra Storbritannia, hvis en slik adgang ikke sikres. Det hører med til dette bildet at Theresa Mays bare har et knapt flertall i Underhuset – og der er godt over 90 prosent av hennes konservative folkevalgte fra de klassiske engelske deler av landet. I resten av Storbritannia er partiet nesten uten representasjon.

En uklar Brexit

Hittil er det ikke klarlagt hvordan Underhuset – som har siste ord i britisk politikk – skal ta stilling til Brexit. Skal forhandlingsresultatet forlegges de folkevalgte – eller folket i et nytt valg eller i en ny folkeavstemning? Her er ingen svar gitt. Både Tony Blair – tidligere statsminister – og Donald Tusk, polsk formann i EUs råd, har pekt på disse uklarhetene. Og de har ikke villet utelukke en reversering av Brexit, når følgene av en uttreden fra EU blir kjent. Men Therese May insisterer i dag på at hennes oppgave å sette folkeavstemningens resultat om i praktisk politikk.

Spørsmålene er langt flere enn svarene rundt Brexit. En britisk utmarsj vil også berøre NATO og samarbeidet om forsvar i Europa. Tyskere og franskmenn har lenge ønsket et felles sivilt-militært hovedkvarter for EU-landene. Den gamle forestillingen om et to-pilar-system for atlantisk samarbeid – der USA og Europa utgjør hver sin pilar – blir også utfordret av Brexit. Hvor blir da Storbritannias plass?

Vi ser tydeligere og tydeligere at Brexit varsler et politisk oppbrudd i Europa.

 

Av: Nils Morten Udgaard

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten og har vært avisens korrespondent i London, Moskva og Bonn/Berlin. Han var statssekretær for utenrikspolitikk hos statsminister Kåre Willoch 1984-1986, g professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Han har en doktorgrad i internasjonal politikk fra London School of Economics.

Del innlegget:

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on LinkedInEmail this to someone