Politiske hendelser ute og hjemme i 2017, som bakteppe for investor-beslutninger

Etter det norske valget 11. september er regjeringssituasjonen ennå ikke helt avklart. Men valgkampen og valget ga oss to viktige signaler.

06-10-2017 | Finans og markeder, Kommentarer

1/ Det er bred konsensus mellom partiene om at den store norske oljepengebruken – som var berettiget under en økonomisk nedtur – ikke bør fortsette på samme nivå i årene som kommer. Striden rundt regjeringens økonomiske politikk kommer følgelig til å bli hardere i tiden fremover.

2/ Arbeiderpartiet led et tilbakeslag, etter å ha gått til valg på et meget tradisjonelt sosialdemokratisk program. Her var det få eller ingen tegn til oppbrudd og nye tanker – som f.eks. i Storbritannia i 1997. Da vant Tony Blair sin første av tre valgseire med et program om indre fornyelse av Labour, under slagordet «New Labour». Det tradisjonsrike partiet ble ført tydelig inn mot sentrum.

Myk Brexit?

Brexit skaper usikkerhet for EU og for hele Europa. Men tendensen går nå i retning av at en «myk Brexit» får mer vind i seilene i det regjerende konservative parti – der den indre uenighet går dypt. Theresa Mays siste tale, i Firenze i september, signaliserte en voksende britisk vilje til kompromisser overfor «de 27» (gjenværende) EU-land. Hun ønsker og vil sikkert få en overgangs-periode på minst to år. Og hun viser en typisk britisk evne til pragmatisme, ved f.eks. å antyde at riktignok skal britiske domstoler etter Brexit alene avgjøre strid om landets fortolkning av EU-regelverk, men disse domstolene kan «ta hensyn til» kjennelser i EUs egen domstol i Luxembourg. Det gjelder i første omgang den rettslige stilling for de 3,2 millioner EU-borgere som lever i Storbritannia – men peker fremover mot kompromisser som også kan gjelde f.eks. handel med varer og tjenester, kanskje også finanstjenester. Dette må avklares under Brexit-forhandlingene, som nå trolig vil skyte fart.

Vi må ikke overse at Brexit – ved å tvinge EU til å revidere sitt forhold til et viktig ikke-medlem som UK – også skaper stor risiko for at Norges forhold til EU blir endret. Riktignok har statsminister May sagt at hun ikke ønsker en «norsk løsning», der en stat på utsiden i praksis godtar EUs vedtak – spesielt om det «indre marked» – uten en reell politisk påvirkningsmulighet. Det finner bare sted rådslagninger i henhold til EØS-avtalen. Men Norge kan ikke hindre at EU og UK tilslutt lander på en lignende løsning, som da lett vil påvirke Norges ordninger overfor EU, noe den norske regjering for all del ønsker å unngå.

Et mer samlet EU?

Det viktigste som skjer innen EU er at Frankrikes president, Emmanuel Macron, konsoliderer sin makt på hjemmebane og går ut med et ærgjerrig program for å utvide og fordype EU-samarbeidet. Han vil trekke inn forsvaret, ha en felles asylpolitikk, felles vakt ved EUs yttergrenser – og ikke minst styrke samarbeidet mellom euro-landene. Det finner i virkeligheten sted en ublodig politisk omveltning i Frankrike, der Macrons nye sentrumsparti har skjøvet både sosialistene og de borgerlige bort fra landets politiske maktposisjoner. Hans valgseier i mai i år har også vist at på tross av all kritikk av EU ønsker et flertall av franske velgere å satse videre på det vi kan kalle «det europeiske prosjekt». At partiet «Front National», Macrons hovedmotstander, i ettertid er kastet ut i en bitter strid mellom egne EU-motstandere og EU-tilhengere, bekrefter hvor viktig EU-samarbeidet er i fransk politikk.

Nølende Tyskland?

Valget i Tyskland den 24. september viste at en pågående nasjonalisme – i partiet «Alternative für Deutschland» – nå for første gang siden krigen rykker inn i nasjonalforsamlingen. Men til tross for stemmetap, dominerer fortsatt sentrum i tysk politikk – kristeligdemokrater, sosialdemokrater og (de liberale) fridemokrater – landets politikk. Angela Merkel blir sittende, nå uten sosialdemokratenes støtte – og forhandler om et samarbeid med «De grønne» og fridemokratene. De siste står næringslivet nært, og er kritisk til et euro-samarbeid der Tyskland risikerer å måtte betale – direkte eller indirekte – for andre lands hjemmelagede problemer. Dette vil bremse Macrons EU-planer, men neppe stanse dem. Støtten for et fortsatt bredt EU-samarbeide er stor i Tyskland, et samarbeid som står sentralt i tyske forestillinger om hvordan Europa kan hevde seg overfor Donald Trumps USA, overfor amerikanske tech-giganter som Appel, Google, Amazon og Facebook. Og overfor en globalisering som for lengst omfatter Kina og det øvrige Asia. Trolig varer det frem mot jul før Tyskland har en regjering på plass, men landet forblir en stabil medspiller i Europa.

Mye skrik men lite ull

I USA er det mest interessant å observere hvordan president Donald Trump «inngjerdes» både av sine viktigste rådgivere og av landets raffinerte «checks-and-balances», av domstolene og Kongressen. Både stabssjefen i Det hvite hus og forsvarsministeren er høyt respekterte fire-stjerners generaler, mens en tidligere Exxon-sjef sitter som landets utenriksminister. De tre styrer mye. Presidenten sender ut sine Twitter-meldinger klokken fire om morgenen, og fanger daglig overskriftene – uten at den politiske supertankeren USA endrer kurs på noen dramatisk måte.

Her er det riktig å legge til at Kina, med sin voldsomme økonomiske vekst, politisk opptrer som en forsiktig makt, som en «stakeholder» slik amerikanerne sier – en som har mye å ta vare på og som er risiko-sky. Striden rundt Nord-Koreas atomvåpen viser dette på ny.

Spenninger på alvor

Det valgene i USA, Frankrike, Tyskland og England har vist oss er at demokratiet, i den form det praktiseres hos oss, ikke har klart å fange opp protest og bitterhet i underpriviligerte deler av befolkningene. Det skjer i en tid med velstandsvekst og voksende økonomiske ulikheter, kombinert med et globalt innsyn i andre menneskers levekår. Her ligger ikke bare en politisk utfordring, men også en kilde til mer uro i fremtiden.

En annen fare for nye spenninger i verden ligger i forholdet mellom Europa og USA. Hvis USA sier opp atomavtalen med Iran – slik Trump har sagt at han vil gjøre – mens europeerne holder fast på avtalen, da står vi overfor en alvorlig diplomatisk krise. Hvis EU-landene går løs på USAs tech-giganter – som nesten ikke betaler skatt i Europa – da er det duket for en økonomisk krise som raskt kan utvikle seg til en handelskrig. I EU, i Frankrike og i Tyskland (og i Norge) vokser nå det politiske presset for tiltak mot disse gigant-selskapene, som har en tilnærmet monopolstilling i markedene.

Av: Nils Morten Udgaard

Utenrikskommentator Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten og har vært avisens korrespondent i London, Moskva og Bonn/Berlin. Han var statssekretær for utenrikspolitikk hos statsminister Kåre Willoch 1984-1986, og professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Han har en doktorgrad i internasjonal politikk fra London School of Economics.

 

Ditt liv, dine penger, din fremtid. Våre råd.

Ønsker du gode og uavhengige råd? –  Ring 22 12 46 40 og spør etter Richard Stott eller Nils-Odd Tønnevold eller send en e-post til info@connectum.no

CONNECTUM er en fullstendig uavhengig finansiell rådgiver med investeringsrådgivning som spesialitet. Vi har konsesjon fra Finanstilsynet og bistår gründere, eiere og profesjonelle med å lage en spare- og investeringsplan og implementere den gjennom personlig oppfølging.

CONNECTUM har ingen bindinger til banker, forsikringsselskaper, fondsselskaper eller leverandører av noe annet slag, selger ingen produkter og mottar heller ingen provisjoner, kommisjoner eller lignende. Vår inntektskilde er utelukkende forhåndsavtalt honorarbetaling fra våre kunder relatert til porteføljeverdi, avtalt omfang eller per medgått time. Våre partnere Richard Stott og Nils-Odd Tønnevold har hver mer enn 25 års erfaring fra fagfeltet.

Del innlegget:

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on LinkedInEmail this to someone