Og applausen var ikke overraskende, fordi britene har godtatt en politisk realitet: Det er EU som setter betingelsene – og som følger sine eksisterende traktater og vedtak, uten stort rom for politisk hestehandel. Storbritannia har internasjonal tyngde, men det er allikevel ikke to likeverdige parter som møtes når britene og «de 27» i EU setter seg til forhandlingsbordet.

Det vil for alvor først skje på vårparten, i mars eller senere, når en handlingsdyktig regjering er på plass i Berlin og italienerne har holdt nasjonale valg. Slik er EU: Økonomisk mektig og langt på vei bestemmende i Europa, men hele tiden under endring når politikken beveger seg videre i de enkelte medlemsland.

Statsminister Mays imøtekommende svar overfor EU er viktig, ikke bare fordi det viser EUs styrke, men fordi det demonstrerer Londons vilje til å få til en «myk» Brexit. Det gjenspeiler opinionen blant britene i dag – men kanskje ikke i det konservative regjeringsparti.

Det var langs grenselinjen mellom Nord-Irland og republikken Irland «at virkeligheten møtte Brexit-fantasiene» het det etterpå. Den nye, 38 år gamle irske statsministeren Leo Varadkar satte som betingelse at grensen mellom Irland og utenforlandet UK skulle være åpen og «friksjonsfri». Det lovet May. Hun forsikret også Nord-Irland om at denne delen av Storbritannia ikke vil møte noen ny økonomisk skillelinje overfor resten av UK. Ingen ny grense i Irskesjøen.

Når Irland utfordrer Storbritannia

Skal hun holde dette løftet, krever det at britene i praksis overholder spilleregler for EUs «indre marked» og for EUs tollunion. Men det krever igjen – i henhold til dagens regler – at britene respekterer EUs frie bevegelse for mennesker, kapital, varer og ideer. Hvordan dette skal løses, det vet ingen i dag. Forhandlingene blir særdeles vanskelige. Og det er interessant at lille Irland med EU i ryggen nå stiller betingelser overfor det mektige Storbritannia.

Dette er en ny opplevelse for London. Men der har de sterkeste Brexit-forkjemperne – med utenriksminister Boris Johnson i spissen – dempet stemmen og gitt ros til Theresa May. De ser nå at UK er under press, fordi landets økonomiske vekst sakker forsiktig akterut i forhold til det samlede EU, som seiler i økonomisk medvind. At pundkursen er falt tydelig siden Brexit-avstemningen i juni 2016, forteller også sitt.

I denne situasjonen opplevet Theresa May denne måneden at hun taper sitt flertall i Underhuset. Der har 11 konservative MPs støttet Labour-opposisjonens lovforslag om at den endelige Brexit-avtalen må godkjennes av de folkevalgte. Flertallet der vil ha den mykest mulige Brexit. Labour erklærer at en «hard» Brexit vil koste arbeidsplasser. Vi ser at Underhuset her «tar makten tilbake». Det er helt slutt på Mays utsagn om at «ingen avtale (med EU) er bedre enn en dårlig avtale». For EU er i dag markedet for over halvparten av britenes handel med varer og tjenester.

Selv om det ikke har skjedd noen tydelig dreining i britisk opinion bort fra Brexit, reiser det seg flere spørsmålstegn enn tidligere over Brexit: En overgangsordning på minst to år skal trolig følge etter britenes formelle uttreden fra EU i mars 2019. Kan og skal en slik ordning kunne forlenges? EU-domstolen skal vokte over 3,2 millioner EU-borgeres rettigheter i UK i minst åtte år, er det avtalt. Men hva skjer etter dette?

Det Brexit-prosjektet hittil først og fremst har vist er hvilken tyngde EU har i dag. Det gjelder både EUs institusjoner og samarbeidet mellom «de 27» gjenværende EU-land. De styrer verdens største handelsområde, med 500 millioner konsumenter – når britene telles med.

EUs vanskelige vei videre

Men EU har også andre problemer å stri med: Det gjelder anklager om brudd på «lov og rett» i viktige land som Polen og Ungarn, der dommeres uavhengighet undergraves. Fremdeles strømmer flyktninger over Middelhavet og inn i EU, som gjør ytterst små fremskritt i arbeidet for å stanse utvandringen fra Nord-Afrika og fordele flyktningene innen EU.

Emmanuel Macron, Frankrikes nyvalgte president, har krevet mer EU-integrasjon – for å hevde EU-landenes reelle suverenitet i verden. Hans ønske er at Paris og Berlin skal gå i spissen. Men han må vente på den forsiktige Merkel. Hun er skeptisk, med nesten hele det tyske næringslivet i ryggen, til Macrons forslag om en egen «finansminister» og et eget «valutafond» for euro-området.

Merkel led et alvorlig tilbakeslag ved det tyske valget i september, da hun mistet nesten hver fjerde velger bak de to tyske kristelig-demokratiske partiene. Hennes forsøk på å danne en koalisjon med «de grønne» og det liberale næringslivspartiet FDP slo feil. Nå forsøker hun å gjenopplive en «storkoalisjon» med sin gamle partner SPD, sosialdemokratene. Deres hovedkrav er at en ny koalisjon må støtte Macrons EU-fremstøt. Nå «sonderer» partiene, og så skal de – eventuelt – forhandle om et regjeringsprogram. Det hele ventes å ta tre måneder, og da er vi kommet til mars 2018. Og før Tyskland har en regjering på plass, og ikke bare et forretningsministerium, skjer det lite eller ingenting i de store EU-sakene.

Mer forsvarssamarbeid i Europa

Der vi allikevel ser fremskritt i samarbeidet i Europa er i forsvarssektoren: Hele 23 EU-land vedtok i desember å satse på et utvidet militært samarbeid innen EU, så å si under NATO s paraply. Det fikk navnet PESCO, et «Permanent, strukturert samarbeid» og består av en rekke prosjekter der EU-land kan melde seg på: Militær mobilitet på tvers av EU-grensene skal bedres og det snakkes om «en militær Schengen-avtale» – med henvisning til avtalen om passfrie reiser i EU- og EØS-landene. Den militære sanitet i EU skal samordnes, og et eget hovedkvarter planlegges for å lede EU-lands deltakelse i felles militære operasjoner ute. Eksempel: De fransk-tyske operasjonene i Mali i kampen mot IS-avleggeren Boko Haram.

Hittil har Storbritannia vært en skarp motstander av europeisk militært samarbeid utenfor NATO. Det nye er at NATO selv – anført av generalsekretær Jens Stoltenberg – understøtter et slikt samarbeid. Det kan bidra til den forsiktige opprustningen som NATO nå gjennomfører i Øst-Europa, etter russernes militære fremstøt på Krim og i Øst-Ukraina.

Det paradoksale er at britene i dag antyder at de vil utbygge sitt militære samarbeid med EU: De forventes å ville legge sin betydelige militære kapasitet «på bordet» under forhandlingene om en fremtidig handelsavtale med EU.  Her ser vi en ny bevegelse i europeisk politikk, som følge av Brexit og av president Donald Trumps «America first!»-politikk.

Vi fikk et forvarsel om hva som kan være i vente, da fem større EU-land – Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Italia og Spania – denne måneden sendte en protest til USA mot president Trumps nye skattereform. De hevdet at reformen omfatter proteksjonistiske elementer, som kan ramme europeisk eksport.

Forsvar av europeiske interesser er det EU dreier seg om – med eller uten et britisk medlemskap i EU.

Av: Nils Morten Udgaard

Utenrikskommentator Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten og har vært avisens korrespondent i London, Moskva og Bonn/Berlin. Han var statssekretær for utenrikspolitikk hos statsminister Kåre Willoch 1984-1986, og professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Han har en doktorgrad i internasjonal politikk fra London School of Economics.

 

Ditt liv, dine penger, din fremtid. Våre råd.

CONNECTUM er en fullstendig uavhengig finansiell rådgiver med investeringsrådgivning som spesialitet. Vi har konsesjon fra Finanstilsynet og bistår gründere, eiere og profesjonelle med å investere klokt.

Se www.connectum.no,  send en e-post til info@connectum.no eller ring 22 12 46 40 for å få gode og uavhengige råd.

1/ Det er bred konsensus mellom partiene om at den store norske oljepengebruken – som var berettiget under en økonomisk nedtur – ikke bør fortsette på samme nivå i årene som kommer. Striden rundt regjeringens økonomiske politikk kommer følgelig til å bli hardere i tiden fremover.

2/ Arbeiderpartiet led et tilbakeslag, etter å ha gått til valg på et meget tradisjonelt sosialdemokratisk program. Her var det få eller ingen tegn til oppbrudd og nye tanker – som f.eks. i Storbritannia i 1997. Da vant Tony Blair sin første av tre valgseire med et program om indre fornyelse av Labour, under slagordet «New Labour». Det tradisjonsrike partiet ble ført tydelig inn mot sentrum.

Myk Brexit?

Brexit skaper usikkerhet for EU og for hele Europa. Men tendensen går nå i retning av at en «myk Brexit» får mer vind i seilene i det regjerende konservative parti – der den indre uenighet går dypt. Theresa Mays siste tale, i Firenze i september, signaliserte en voksende britisk vilje til kompromisser overfor «de 27» (gjenværende) EU-land. Hun ønsker og vil sikkert få en overgangs-periode på minst to år. Og hun viser en typisk britisk evne til pragmatisme, ved f.eks. å antyde at riktignok skal britiske domstoler etter Brexit alene avgjøre strid om landets fortolkning av EU-regelverk, men disse domstolene kan «ta hensyn til» kjennelser i EUs egen domstol i Luxembourg. Det gjelder i første omgang den rettslige stilling for de 3,2 millioner EU-borgere som lever i Storbritannia – men peker fremover mot kompromisser som også kan gjelde f.eks. handel med varer og tjenester, kanskje også finanstjenester. Dette må avklares under Brexit-forhandlingene, som nå trolig vil skyte fart.

Vi må ikke overse at Brexit – ved å tvinge EU til å revidere sitt forhold til et viktig ikke-medlem som UK – også skaper stor risiko for at Norges forhold til EU blir endret. Riktignok har statsminister May sagt at hun ikke ønsker en «norsk løsning», der en stat på utsiden i praksis godtar EUs vedtak – spesielt om det «indre marked» – uten en reell politisk påvirkningsmulighet. Det finner bare sted rådslagninger i henhold til EØS-avtalen. Men Norge kan ikke hindre at EU og UK tilslutt lander på en lignende løsning, som da lett vil påvirke Norges ordninger overfor EU, noe den norske regjering for all del ønsker å unngå.

Et mer samlet EU?

Det viktigste som skjer innen EU er at Frankrikes president, Emmanuel Macron, konsoliderer sin makt på hjemmebane og går ut med et ærgjerrig program for å utvide og fordype EU-samarbeidet. Han vil trekke inn forsvaret, ha en felles asylpolitikk, felles vakt ved EUs yttergrenser – og ikke minst styrke samarbeidet mellom euro-landene. Det finner i virkeligheten sted en ublodig politisk omveltning i Frankrike, der Macrons nye sentrumsparti har skjøvet både sosialistene og de borgerlige bort fra landets politiske maktposisjoner. Hans valgseier i mai i år har også vist at på tross av all kritikk av EU ønsker et flertall av franske velgere å satse videre på det vi kan kalle «det europeiske prosjekt». At partiet «Front National», Macrons hovedmotstander, i ettertid er kastet ut i en bitter strid mellom egne EU-motstandere og EU-tilhengere, bekrefter hvor viktig EU-samarbeidet er i fransk politikk.

Nølende Tyskland?

Valget i Tyskland den 24. september viste at en pågående nasjonalisme – i partiet «Alternative für Deutschland» – nå for første gang siden krigen rykker inn i nasjonalforsamlingen. Men til tross for stemmetap, dominerer fortsatt sentrum i tysk politikk – kristeligdemokrater, sosialdemokrater og (de liberale) fridemokrater – landets politikk. Angela Merkel blir sittende, nå uten sosialdemokratenes støtte – og forhandler om et samarbeid med «De grønne» og fridemokratene. De siste står næringslivet nært, og er kritisk til et euro-samarbeid der Tyskland risikerer å måtte betale – direkte eller indirekte – for andre lands hjemmelagede problemer. Dette vil bremse Macrons EU-planer, men neppe stanse dem. Støtten for et fortsatt bredt EU-samarbeide er stor i Tyskland, et samarbeid som står sentralt i tyske forestillinger om hvordan Europa kan hevde seg overfor Donald Trumps USA, overfor amerikanske tech-giganter som Appel, Google, Amazon og Facebook. Og overfor en globalisering som for lengst omfatter Kina og det øvrige Asia. Trolig varer det frem mot jul før Tyskland har en regjering på plass, men landet forblir en stabil medspiller i Europa.

Mye skrik men lite ull

I USA er det mest interessant å observere hvordan president Donald Trump «inngjerdes» både av sine viktigste rådgivere og av landets raffinerte «checks-and-balances», av domstolene og Kongressen. Både stabssjefen i Det hvite hus og forsvarsministeren er høyt respekterte fire-stjerners generaler, mens en tidligere Exxon-sjef sitter som landets utenriksminister. De tre styrer mye. Presidenten sender ut sine Twitter-meldinger klokken fire om morgenen, og fanger daglig overskriftene – uten at den politiske supertankeren USA endrer kurs på noen dramatisk måte.

Her er det riktig å legge til at Kina, med sin voldsomme økonomiske vekst, politisk opptrer som en forsiktig makt, som en «stakeholder» slik amerikanerne sier – en som har mye å ta vare på og som er risiko-sky. Striden rundt Nord-Koreas atomvåpen viser dette på ny.

Spenninger på alvor

Det valgene i USA, Frankrike, Tyskland og England har vist oss er at demokratiet, i den form det praktiseres hos oss, ikke har klart å fange opp protest og bitterhet i underpriviligerte deler av befolkningene. Det skjer i en tid med velstandsvekst og voksende økonomiske ulikheter, kombinert med et globalt innsyn i andre menneskers levekår. Her ligger ikke bare en politisk utfordring, men også en kilde til mer uro i fremtiden.

En annen fare for nye spenninger i verden ligger i forholdet mellom Europa og USA. Hvis USA sier opp atomavtalen med Iran – slik Trump har sagt at han vil gjøre – mens europeerne holder fast på avtalen, da står vi overfor en alvorlig diplomatisk krise. Hvis EU-landene går løs på USAs tech-giganter – som nesten ikke betaler skatt i Europa – da er det duket for en økonomisk krise som raskt kan utvikle seg til en handelskrig. I EU, i Frankrike og i Tyskland (og i Norge) vokser nå det politiske presset for tiltak mot disse gigant-selskapene, som har en tilnærmet monopolstilling i markedene.

Av: Nils Morten Udgaard

Utenrikskommentator Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten og har vært avisens korrespondent i London, Moskva og Bonn/Berlin. Han var statssekretær for utenrikspolitikk hos statsminister Kåre Willoch 1984-1986, og professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Han har en doktorgrad i internasjonal politikk fra London School of Economics.

 

Ditt liv, dine penger, din fremtid. Våre råd.

Ønsker du gode og uavhengige råd? –  Ring 22 12 46 40 og spør etter Richard Stott eller Nils-Odd Tønnevold eller send en e-post til info@connectum.no

CONNECTUM er en fullstendig uavhengig finansiell rådgiver med investeringsrådgivning som spesialitet. Vi har konsesjon fra Finanstilsynet og bistår gründere, eiere og profesjonelle med å lage en spare- og investeringsplan og implementere den gjennom personlig oppfølging.

CONNECTUM har ingen bindinger til banker, forsikringsselskaper, fondsselskaper eller leverandører av noe annet slag, selger ingen produkter og mottar heller ingen provisjoner, kommisjoner eller lignende. Vår inntektskilde er utelukkende forhåndsavtalt honorarbetaling fra våre kunder relatert til porteføljeverdi, avtalt omfang eller per medgått time. Våre partnere Richard Stott og Nils-Odd Tønnevold har hver mer enn 25 års erfaring fra fagfeltet.

Del innlegget:

USAs ledende institutt for meningsmåling, Pew, slår nå fast at Brexit og Donalds Trumps valgseier i USA har vært med på å skape en «markert økning» i oppslutningen om EU, i 10 av de viktigste EU-landene.

Mindre enn en av fem – 18 prosent – av befolkningen i disse landene vil forlate EU, tross uenighet rundt EUs økonomiske politikk. Det er interessant at holdningen til Tysklands rolle i Europa gjennomgående er positiv, med unntak for Hellas og Italia. Der ga henholdsvis 76% og 43% uttrykk for negative holdninger. Samtidig viste målingene at mange er opptatt av at Tyskland ikke må bli for mektig i EU.

Det vi ser på kontinentet er at «vanlige mennesker» betrakter EU som et nyttig supplement til den egne stats myndigheter. Etter 60 år er EU blitt en del av den politiske hverdag på kontinentet, i klar motsetning til situasjonen i Storbritannia.

På samme tid har valg i Østerrike, Nederland og spesielt i Frankrike vist at ledere kan vinne velgere ved å føre en tydelig pro-EU-politikk. Emmanuel Macrons to seire i Frankrike – først presidentvalget og så valget til nasjonalforsamling – har gitt ham et klart velgermandat til å gå videre både med indre økonomiske reformer og med et utvidet samarbeid i EU.

En fransk-tysk drivkraft

Her møter han stor velvilje i Tyskland. Forbundskansler Angela Merkel gikk på et møte i det tyske industriforbundet, BDI, denne uken for første gang åpent ut og støttet EU-forslag som Macron har fremmet, om en egen finansminister og et felles budsjett for euro-sonen. Hun var forsiktig og tok forbehold, men viste også at Berlin her er på glid. Tyskland og Frankrike rykker nærmere sammen, og fremstår igjen i den historiske rollen som EU-prosjektets viktigste politiske drivkraft.

Arbeidet for en egen bankunion i EU «er kommet meget langt», understreker en ledende EU-embedsmann som denne uken har vært på besøk i Oslo. Her er det snakk om felles bankgarantier på EU-nivå, «med elementer av omstrukturering av nasjonal gjeld». Macron har også åpnet en diskusjon om felles bank-garantier i euro-området for felles infrastruktur-prosjekter og etter hvert også for fremtidig (men ikke for gammel) statlig gjeld.

Diskusjonen er intensivert om å utvikle ESM (Den europeiske stabilitetsmekanisme) videre til å bli et pengefond for euro-området – d.v.s. en sterkere støtte for eurolandenes sentralbanker. Her er det kommet ny fart i diskusjonene, både om samarbeid innen EUs ramme og om et mer konvensjonelt mellomstatlig samarbeid.
Det viktige her er at et politisk ønske om et forsterket EU-samarbeid er langt klarere til stede enn før, oppmuntret av pro-EU-valgseire og av en økonomi som vokser sterkere enn forutsagt i euro-området.

En EFTA-EØS-løsning?

I dag er det alminnelig antatt at en Brexit-avtale må omfatte flerårige overgangsordninger for EUs handel med Storbritannia. Landet er f.eks. Tysklands femte viktigste handelspartner, og tysk industri har luftet tanken om at britene – for en periode – kan kommer inn under en del av EFTA- og EØS-ordningene. De siste dekker bare Norge, Island og Liechtenstein, og kan bli revet opp, om en stor økonomi som den britiske skal innlemmes. Dette er noe den norske regjering frykter og på ingen måte ønsker. EØS er Norges tynne og skjøre økonomiske navlestreng til Europa og våre avgjørende utenlandske markeder.

På embetshold i EU antydes det derfor at en ny og egen handelsordning for Storbritannia og EU kan være et bedre alternativ, som en overgangsordning. Dette blir et hovedtema når Brexit-forhandlingene er kommet så langt at fremtidens handelsregler mellom UK og EU skal avtales. Siden EØS ikke gir noen politisk medinnflytelse i EU, er det liten eller ingen tro på at Storbritannia på lang sikt vil godta en EØS-ordning.

Theresa Mays svekkende autoritet

Brexit-forhandlingene er denne uken kommet gang i Brussel, til og med før et ferdigforhandlet regjeringsflertall er på plass i London. Parlamentsvalget den 8. juni ble en politisk katastrofe for Theresa May, både fordi hun mistet – skuslet bort, sier mange – det knappe flertallet som tory-partiet skaffet seg i 2015, og fordi May også viste seg å være en dårlig valgstrateg og en enda dårligere kandidat ute i valgkampen. En direkte og personlig appell til velgerne mangler helt. Og hun opptrer klosset, som da hun besøkte brannvesenet etter katastrofe-brannen i London – og utelot brann-ofrene. I all hast ble en håndfull av disse invitert til 10. Downing Street, statsministerens embetsbolig, der de hadde en to og en halv times samtale med May.

Denne mangelen på personlig velger-appell kan raskt bli en avgjørende politisk belastning for henne, om en åpen strid om lederskapet i partiet skulle bryte ut. Og det kan skje på kort varsel.

En ny Brexit-kurs?

Det påfallende ved May, da hun overtok som statsminister for snart et år siden, var at hun så ensidig satset på en «hard» Brexit – ut av EUs indre marked, ut av EUs tollunion, ut av all jurisdiksjon for EU-domstolen i Luxembourg. Og hun satte inn partiets hardeste EU-motstandere på nøkkelposter i sin regjering. Hun og hennes folk førte et språk som om Napoleons-krigene fremdeles pågikk, påpekte en aviskommentator.

Etter valget har britisk næringsliv reist seg i protest og krevet at hun inntar en mer kompromissvillig holdning. Regjeringen må legge hovedvekt på å sikre velgernes og landets økonomiske interesser, understreker næringslivets organisasjoner. Da må også kompromisser være mulig overfor f.eks. EU-domstolen, på begrensede områder, blir det antydet. Mer britisk pragmatisme og færre politiske absolutter, det er kravet fra deler av tory-partiet.

Også de 48 prosent av britene som stemte for å bli i EU for et år siden, må bli tatt hensyn til. Slagord som «Brexit betyr Brexit» har mening bare i den indre striden som pågår i tory-partiet. Og hva betyr det å «gjøre Brexit til en suksess»? Heller ikke er det fornuft og mening i statsminister Mays gjentatte påstand om at «ingen avtale (med EU) er bedre enn en dårlig avtale». For det er klart at et fullt brudd med EU ville kaste Storbritannia ut i politisk og økonomisk kaos.

Storbritannia bryter med sin århundregamle og vellykkede maktbalanse-tradisjon ved å trekke seg politisk tilbake fra det europeiske kontinent. Og ikke minst når det skjer på et tidspunkt da EUs eget samarbeid – anført av Frankrike og Tyskland – opplever voksende støtte blant velgere i EU.

Av: Nils Morten Udgaard

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten og har vært avisens korrespondent i London, Moskva og Bonn/Berlin. Han var statssekretær for utenrikspolitikk hos statsminister Kåre Willoch 1984-1986, og professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Han har en doktorgrad i internasjonal politikk fra London School of Economics.

Del innlegget:

Informasjonsdirektør Even Westerveld i DNB har rett i at banken ikke er bøtelagt av Finanstilsynet, slik jeg kom i skade for å skrive i mitt debattinnlegg i Finansavisen 17. februar. Etter min korrekte påminnelse om ”skrapen” tilsynet ga banken, kom jeg i skade for å legge til at det også var ilagt bot.

Westerveld har imidlertid ikke rett i at når DNB har etterkommet innholdet i Finanstilsynets kritikk for at forvaltningen av fondet DNB Norge ”over lang tid har avveket betydelig fra det som investorene er forespeilet”, som tilsynet skrev, så er bankens tvilsomme praksis med å prioritere eget produktsalg over kundens interesser vesentlig endret.

Det ligger egentlig i sakens natur. Å ta kontakt med en bank for å få råd om hvor du skal plassere pengene er som å kontakte OneCall i den tro at du skal få objektive råd om hvilket mobilselskap du skal velge.

Leverer dårligere enn markedet

Westerveld hevder dessuten at ”DNB Norge har fått svært god absolutt avkastning”. Ifølge faktaark DNB selv har produsert, har fondet de siste fem årene levert 1.86 prosent dårligere enn indeks og de siste ti årene 0,21 prosent dårligere enn indeks. Vi kan med andre ord trygt slå fast at DNB Norge leverer dårligere enn markedet.

Så hva skal man forholde seg til, DNBs offisielle tall, eller tall Westerveld velger å plukke ut? Det avdekkes stadig i pressen at norske bankers mest populære fond ikke er blant de beste. Og selv om det skulle finnes banker som pynter mer på avkastningen i sine egne produkter enn DNB, kan det ikke herske tvil om at vår største bank, med staten som storeier, dekker sine hensikter som selger av egne produkter med en frakk der det står ”rådgiver” på.

Selger fra bankens eget «varelager»

En rekke sparere og investorer har kontaktet oss i Connectum i fortvilelse over ”råd” de har fått i banken. Gjengangeren er at de har fått anbefalt fond som skal være spesielt gode, men som viser seg å gi dårligere avkastning enn bankrenten. Vi oppdager at banken ikke har stilt spørsmål for å finne ut hva kunden trenger, men har anbefalt for fra bankens eget ”varelager” som den gjerne vil ha økt omsetning på. Banken har ikke forklart noe om risiko og kostnader, men utelukkende fokusert på siste års avkastning.

Skjulte gebyrer

Dessuten opplever mange at det i tillegg kommer andre kostnader som reduserer den avkastningen kunden sitter igjen med, som for eksempel rådgivningshonorarer, kostnader forbundet med kundeprogrammer som Saga, Private Banking osv., samt transaksjonsgebyrer.

I et stadig mer komplisert finansmarked er det nesten umulig for mannen i gata alene å vurdere hva som vil være en klok eller dum investering. Før vi får flere fullstendig uavhengige rådgivere, vil refrenget dessverre forbli: Kundene blir lurt mens bankene håver inn.

Av: Nils-Odd Tønnevold, Partner og rådgiver i Connectum. Han har 25 års erfaring fra finansiell rådgivning.

Del innlegget:

There was absolutely nothing new about the ‘advice’ side of the business but plenty of interesting stuff on automation. Let’s not beat around the bush, I think automated forms of advice for many people will be an absolute godsend as the regulators and governments in their ‘wisdom’ regulate away the possibility of human advice from many people who desperately need it.

Globally we’re faced with an almighty challenge to overcome illiteracy – financial illiteracy and as long as we have that problem most people won’t be able to help themselves when it comes to their finances. Indeed left to their own devices most people do fuck it up when it comes to such an emotive subject as money. I really wonder what’s going to happen to some of these Robo-advisers when the shit hits the fan and you know it always does. I seriously wonder how happy people will be to follow their account as it is sensibly rebalanced and buying into a falling market without someone there to explain to them why this is sensible.

When people invest they need to be educated, we need to explain to them how they are going to feel when bad things happen to their portfolio and what we’re going to do about it. We don’t need to do it with lots of complicated tables and figures but with pictures and comparisons to other situations in life that they can relate to and we need to be able to listen to how they react and how their emotions are influencing their thinking. That is something that humans do best. Until now I haven’t come across a machine that can compete in that arena.

So why might Robo-Advisers be a traditional adviser’s best friend? Simply because of the rethinking of the technology that we use in finance. I see the technology they are using of being of huge use to traditional advisers by simplifying a multitude of routine tasks and enabling advisers to collect, collate, apply and present data in a manner that is more intuitive, less intrusive and more applicable. As I said in my previous post, in our industry we have become masters of deception and obfuscation. If technology can help remove any of this layer of fog that the industry has set up and makes it easier for people to get sensible advice that they can apply consistently it will be welcome. We have to lower the hurdles that people feel confronted by when seeking financial advice and then we have to lower the hurdles in their way on the path to getting to where they want to with their finances and their lives.

Av: Richard Stott, Founding Partner i Connectum

Del innlegget: