Brexit – et veiskille også for Europa

Overraskelser ligger alltid på lur i historien: Skulle britene den 23. juni virkelig velge Brexit – et «nei» til EU – da ville de også gi det europeiske kontinent et politisk svingslag. Ingen ting vil bli helt som før.

03-06-2016 | Finans og markeder

Dette gjør Storbritannias folkeavstemning dobbelt spennende. Vil United Kingdom bestå som en enhetlig stat på mellomlang sikt og hva blir – på den ene side – britene nye rolle? Men minst like viktig er det å se – på den andre siden – at også hele det gjenværende EU vil bli sterkt endret uten britene. De 27 må stikke ut en ny kurs.

En britisk utmarsj vil frata EU det medlem som sitter med den største internasjonale erfaring, fra kolonitiden og i dag fra rollen som Europas eneste globale finanssentrum. En av EUs to atommakter og en av EUs to veto-makter i FN vil forlate det europeiske samarbeidsprosjektet EU. Militært ligger britene foran Frankrike i erfaring og utrustning, og de har et renommé som dyktige diplomater.

Vi vet allerede at en mulig britisk utmeldelse fra EU vil utløse omfattende, kompliserte og langvarige og – må vi anta – harde forhandlinger om juridiske, økonomiske og politiske spørsmål. Motparten vil være et rest-EU som vil stå midt inne i sin egen ny-orientering.

I et historisk perspektiv vil det være interessant at EUs eneste virkelig seiersmakt under Den annen verdenskrig vil gå ut. For EU er i virkeligheten er krigs-tapernes forbund, et politisk eksperiment med to mål: Å unngå nye kriger – og å gjenvinne noe av Europas internasjonale tyngde. Blant de krigførende europeiske stater under siste verdenskrig var det bare tre som ikke fikk sine hovedsteder okkupert av en motstander – Moskva, London og Helsinki. Alle andre ble valset ned, minst en gang.

Thatcher forsonet seg aldri

Dette ligger dypt nede i hodene og utgjør en del av EU-samarbeidets psykologiske bakteppe. Og vi kan spørre oss om ikke Tysklands pregende politiske rolle i EU de siste seks årene – med euro-krise, Ukraina, flyktninger – har underbygget et britisk ønske om å forlate EU. Motviljen mot å delta i et forpliktende samarbeid der Tyskland er den sterkeste partner – på grunn av folketall og økonomi – er kanskje enda litt sterkere hos britene enn hos andre EU-partnere. Britene hadde sin «finest hour» da de stod alene fra 1939 til 1941, og de har dvelt ved dette i alle tiår som fulgte.  Statsminister Margaret Thatcher forsonet seg aldri med den tyske gjenforeningen etter Berlin-murens fall i 1989. Samtidig har det engelsk-tyske dag-til-dag-samarbeid i EU vært meget godt, med hovedvekt på frie markeder og åpen handel – og en kamp mot franskmenns og andres tradisjon for en tydeligere statlig rolle i næringslivet.
Det er interessant at det lille som har lekket ut om drøftelser mellom EU-land om hva de bør gjøre hvis UK går ut, har konsentrert seg om en sterkere militær rolle for EU. For første gang siden gjenforeningen øker Tyskland nå sine militære styrker. I Middelhavet og i farvannene mellom Hellas og Tyrkia demonstrerer EU sin hjelpeløshet. Her trer NATO til, for EU er i dag ikke i stand til å sikre sine yttergrenser.

Skulle britene gå ut, er den mest sannsynlige reaksjon fra de gjenværende 27 en ny revisjon av EU-traktaten, med en klarere rolle for de enkelte nasjonalstater. Det vil være en tilpasning til de politiske realiteter i dagens Europa. Samtidig kan et fordypet samarbeid vokse frem, men da konsentrert om en «indre kjerne» som omfatter de opprinnelige medlemsland, pluss en håndfull andre.

Tungen på vektskålen

Helt siden romerne satte over Kanalen for 2000 år siden, har England vært en del – og en viktig del – av europeisk politikk og historie. Men britenes klassiske rolle har vært som en «tunge-på-vektskålen», som passet på at en enkelt makt ikke fikk oppkaste seg til rollen som  hegemon på kontinentet. Derfor var Frankrike den første rivalen, som ble erstattet av Tyskland etter at tysk samling i 1870-71 og sterk industrivekst gjorde landet til det dominerende på kontinentet. Her vek Englands ledere ikke tilbake for en krig – fra hertugen av Marlborough over Wellington, Lloyd George og frem til Churchill for årene 1940-45. Men denne klassiske rolle for britene, som «king-maker» i Europa, vil det bli nesten umulig å spille, hvis Storbritannia nå forlater et EU som fortsetter å utbygge sitt samarbeid.

Det som også har kjennetegnet britene i Europa er deres pragmatiske – nesten ikke-ideologiske – holdning til politiske spørsmål. Derfor har det rent praktiske samarbeidet gått meget bra. Men britene har vegret seg mot større og langsiktige politiske prosjekter, slik de faller naturlig for franskmenn – med deres forkjærlighet for logiske og prinsipielle tankebygninger – og for tyskerne med deres tradisjon for overordnede og samlende planer. For det som på tysk kalles «Gesamtkonsept».

Rollebytte for Norge

Som medlemmer av EU gjennom 43 år har britene kjempet for åpne markeder, for så mange EU-medlemmer som mulig og for minst mulig fordypning. Men de har ikke lagt frem noen alternativ plan for et samarbeidende Europa etter krigen. Det ligger ikke deres tradisjon for politikk. Vi så det sist da statsminister David Cameron i vinter kom tilbake fra harde forhandlinger i Brussel med sin «pakke» for et endret forhold til EU. Han snakket kun om hva han hadde oppnådd av praktiske endringer – det var ikke mye – og han luftet ingen visjoner for det fremtidige samarbeidet i Europa. Kanskje kan vi se det slik at EU-medlemskapet for britene har vært et politisk forsvarsprosjekt – «a rear guard action» – for å kontrollere eller bremse andre. Og spesielt tradisjonelle konservative politikere føler at de nå bør dra i nødbremsen, overfor et EU som både ligger til venstre politisk og er åpen for mer samarbeid.

For Norge vil et Storbritannia på utsiden av EU skape komplikasjoner, med behov for en egen handelsavtale og en revisjon av mange EØS-bestemmelser som kopierer EUs egne regler. Gjennom 200 år har Storbritannia og Tyskland vært de to viktigste europeiske stormakter for Norge. For handel og skipsfart dominerte britene, med London som den avgjørende økonomiske og finansielle metropol – helt frem til i dag. Og de politiske impulsene kom derfra, med en sterk britisk demokratisk tradisjon som forbilde for Norge.

Fra Tyskland hentet Norge de viktigste kulturimpulsene, for en romantisk nasjonal tradisjon, for kunstnere og musikere, for gruvedrift og oppbygging av universitetet i 1811 og senere for tekniske høyskoler. Politikken var mindre viktig. Krigen med tysk okkupasjon gjorde Storbritannia til en så tett alliert at Oslo overveiet å søke om opptak i Commonwealth. Men i løpet av de siste tiårene har vi sett et rollebytte: Engelsk språk og populærkultur dominerer i Norge og forskerne ser mot UK og USA. Men samtidig er Tyskland blitt den viktigste politiske partner for Norge i Europa, på tross av vårt ikke-medlemskap i EU. Både Jens Stoltenberg og Erna Solberg har lagt sine første utenlandsbesøk som statsministre til Berlin, for å markere en nærhet. Og tyske topp-politikere har vært jevnlig i Norge, mens det har gått en generasjon mellom hvert britisk statsministerbesøk i Norge.

I dag er EU viktigere for Norge enn nabolandet over Nordsjøen. Skulle britene ta avskjed med EU, vil også Norges samarbeid med Storbritannia bli langt mer komplisert.

 

Av Nils Morten Udegård

Nils Morten Udgaard er tidligere utenriksredaktør i Aftenposten og har vært avisens korrespondent i London, Moskva og Bonn/Berlin. Han var statssekretær for utenrikspolitikk hos statsminister Kåre Willoch 1984-1986, g professor II ved Universitetet i Bergen 1991-1997. Han har en doktorgrad i internasjonal politikk fra London School of Economics.

 

Ønsker du råd og hjelp med å få laget og iverksatt en plan for sparing/investering utifra dine behov og mål ta kontakt med Richard Stott på tlf 90 72 27 80, richard.stott@connectum.no eller Nils-Odd Tønnevold per tlf 92 20 16 26, nils.tonnevold@connectum.no

CONNECTUM hjelper sine kunder med å oppnå deres økonomiske mål gjennom fullstendig uavhengig finansiell planlegging, investeringsrådgivning og implementering. CONNECTUM er regulert av Finanstilsynet.

Del innlegget:

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on LinkedInEmail this to someone